Kristins EU-flørt
Av Paal Frisvold - 10.nov.2006 @ 11:15 - Kommentér
Det var en usedvanlig pen høstdag i Brussel. Flagget i rødt-hvitt-og-blått vaiet i solen utenfor den norske EU-delegasjonen – tvers over gaten for Europakommisjonens nyoppussede flaggskip, Berlaymont-bygget. Så godt som alle nordmenn i Brussel, store og små, stimet oppover mot Schumann-rundkjøringen og inn Archimede-gaten til den nye møtesalen i EU-delegasjonens lokaler.
Selveste Kristin
For en sjelden gangs skyld skulle vi i utlendighet få æren av å høre på selveste finansministeren. Det var nemlig sendt ut bud om lunsjseminar – med Kristin Halvorsen i eget person. Hun hadde tid til overs etter en gjestopptreden hos sine finansministerkollegaer fra EFTA- og EU-landene.
Ikke ofte vier norske statsråder tid til sine utskremte EU-entusiaster. Stemningen var derfor til å ta og føle på – særlig med NRK-korrespondenten Jarle Roheim Håkonsens kontinuerlig summende kamera i døråpningen. Vi var nok alle ganske oppspilte.
Kristin innfridde. Sjelden har vi opplevd en så trygg, sprudlende, direkte og sjarmerende politiker i vår midte. Hun formelig glødet; brukte armene, hendene, ansiktet, hårluggen, strammet i jakken, pekte, smilte og lo. Kroppsspråket sydet av engasjement og glede.
Sjeldent hadde en norsk politiker snakket direkte til oss på den måten. Og ikke siden Tony Blairs oppvisning i Europaparlamentet hadde vi sett maken til internasjonal driv.
Spørsmål?
Åtti nordmenn ble forført av en suveren sceneopptreden som ville fått Fred til å kaste Ginger på gangen. Stil. Eleganse. Alt fra oljefond til sykelønn, fattigdomsbekjempelse, CO2-håndtering og langtidsfravær, med eller uten skilsmisse (til humring fra salen) serverte Kristin. Men så plutselig, før vi visste ordet av det gikk teppet ned. Som under siste dans på niendeklasseballet med vår utvalgte uoppnåelige utkårete heltinne, stoppet musikken og vi stod der med hendene i lommen...
- Spørsmål?? spurte Kristin. Vi bare måtte få ut noen kloke ord om det vi alle hadde ventet å få høre noe om.
- Vi sitter her i Brussel, hvor de fleste av oss jobber i tilknytning til EU. Selv om dette verken er stedet eller tiden til å utfordre statsråden på hennes velkjente synspunkt om norsk EU-medlemskap, klarer vi ikke holde nysgjerrigheten vår tilbake; hva synes du egentlig om EU... som prosjekt?
Inn i hjertevarmen
For vi hadde alt tatt henne inn i varmen og til vårt hjerte. Vi hadde sympati for henne – og hun for oss - følte vi. Ville hennes sprudlende positivitet smitte over på hennes syn på dagens Europa? Et så sjeldent tillitsfullt menneske kunne da ikke trekke oss tilbake til 1989 og den kalde krigens dager - til gamle motsetninger som for lengst har mistet relevans - til tiden da EØS-tilværelsens nitriste tidsalder begynte?
Vi var spente. Vi kunne høre Jarles kamera surre og gå. Det ble stille. Sceneskifte. Kristins stemme fases ut i hodene våre. Inn gjennom høytalerne kunne vi ane en sensuell, men noe dypere bossanovastemme med «Jag tycker inte om dig – holder inte av dig, men jag känner veldig...sympati.» For i salen satt vi igjen med et bestemt inntrykk av at Kristin ikke klarte å skjule de varme og positive følelsene hun bærer inni seg.
Strålte av sympati
Hun ga oss riktig nok regjeringens ønsketenkning om at vi må jobbe aktivt for å «påvirke EU», at vi må benytte enhver anledning til å «ta initiativer som EU-landene ikke klarer å samles om». Det var en lang rekke «vi må» om alt som ikke hadde noe å gjøre med hva hun egentlig følte – ei heller hva hun ble spurt om - nemlig prosjektet som hadde utviklet seg utenfor hjemlandets grenser siden sist hun lå i skyttergraven.
Om Kristins ord var SV-lederens og statsrådens stemme, kunne man se på blikkene fra de mange i salen at vi innerst inne var trygge på at Kristin representer dagens europeiske generasjon.
For med Lill Lindfors i ørene og Kristins kroppsspråk i øynene falt alt på plass: Hun strålte av sympati.
Selveste Kristin
For en sjelden gangs skyld skulle vi i utlendighet få æren av å høre på selveste finansministeren. Det var nemlig sendt ut bud om lunsjseminar – med Kristin Halvorsen i eget person. Hun hadde tid til overs etter en gjestopptreden hos sine finansministerkollegaer fra EFTA- og EU-landene.
Ikke ofte vier norske statsråder tid til sine utskremte EU-entusiaster. Stemningen var derfor til å ta og føle på – særlig med NRK-korrespondenten Jarle Roheim Håkonsens kontinuerlig summende kamera i døråpningen. Vi var nok alle ganske oppspilte.
Kristin innfridde. Sjelden har vi opplevd en så trygg, sprudlende, direkte og sjarmerende politiker i vår midte. Hun formelig glødet; brukte armene, hendene, ansiktet, hårluggen, strammet i jakken, pekte, smilte og lo. Kroppsspråket sydet av engasjement og glede.
Sjeldent hadde en norsk politiker snakket direkte til oss på den måten. Og ikke siden Tony Blairs oppvisning i Europaparlamentet hadde vi sett maken til internasjonal driv.
Spørsmål?
Åtti nordmenn ble forført av en suveren sceneopptreden som ville fått Fred til å kaste Ginger på gangen. Stil. Eleganse. Alt fra oljefond til sykelønn, fattigdomsbekjempelse, CO2-håndtering og langtidsfravær, med eller uten skilsmisse (til humring fra salen) serverte Kristin. Men så plutselig, før vi visste ordet av det gikk teppet ned. Som under siste dans på niendeklasseballet med vår utvalgte uoppnåelige utkårete heltinne, stoppet musikken og vi stod der med hendene i lommen...
- Spørsmål?? spurte Kristin. Vi bare måtte få ut noen kloke ord om det vi alle hadde ventet å få høre noe om.
- Vi sitter her i Brussel, hvor de fleste av oss jobber i tilknytning til EU. Selv om dette verken er stedet eller tiden til å utfordre statsråden på hennes velkjente synspunkt om norsk EU-medlemskap, klarer vi ikke holde nysgjerrigheten vår tilbake; hva synes du egentlig om EU... som prosjekt?
Inn i hjertevarmen
For vi hadde alt tatt henne inn i varmen og til vårt hjerte. Vi hadde sympati for henne – og hun for oss - følte vi. Ville hennes sprudlende positivitet smitte over på hennes syn på dagens Europa? Et så sjeldent tillitsfullt menneske kunne da ikke trekke oss tilbake til 1989 og den kalde krigens dager - til gamle motsetninger som for lengst har mistet relevans - til tiden da EØS-tilværelsens nitriste tidsalder begynte?
Vi var spente. Vi kunne høre Jarles kamera surre og gå. Det ble stille. Sceneskifte. Kristins stemme fases ut i hodene våre. Inn gjennom høytalerne kunne vi ane en sensuell, men noe dypere bossanovastemme med «Jag tycker inte om dig – holder inte av dig, men jag känner veldig...sympati.» For i salen satt vi igjen med et bestemt inntrykk av at Kristin ikke klarte å skjule de varme og positive følelsene hun bærer inni seg.
Strålte av sympati
Hun ga oss riktig nok regjeringens ønsketenkning om at vi må jobbe aktivt for å «påvirke EU», at vi må benytte enhver anledning til å «ta initiativer som EU-landene ikke klarer å samles om». Det var en lang rekke «vi må» om alt som ikke hadde noe å gjøre med hva hun egentlig følte – ei heller hva hun ble spurt om - nemlig prosjektet som hadde utviklet seg utenfor hjemlandets grenser siden sist hun lå i skyttergraven.
Om Kristins ord var SV-lederens og statsrådens stemme, kunne man se på blikkene fra de mange i salen at vi innerst inne var trygge på at Kristin representer dagens europeiske generasjon.
For med Lill Lindfors i ørene og Kristins kroppsspråk i øynene falt alt på plass: Hun strålte av sympati.
