Paal Frisvold

Statssekretær i UD, Liv Monica Stubholt, påstår min kronikk om «Manglende norsk forskningsdeltakelse» er upresis og misvisende.

Les hele bloggen her.

Mens jeg gjerne gir henne rett i at det norske bidraget til 6. rammeprogram er større en de tallene jeg kom frem til, vil jeg hevde at det er statssekretæren som skjuler de reelle forhold for det norske folk.

1. Stubholt mener det er  upresist å si at Norge ikke deltar i Galileo-programmet – med de store mulighetene dette gir for norsk næringsliv. I stedet viser hun til at Norge er medlem av romorganisasjonen ESA. For å være helt presis er ikke ESA det samme som EU. ESAs arbeid er nå avsluttet og siden Norge valgte å stå utenfor EUs arbeide med Galileo, står vi i dag helt uten tilknytting til dette strategisk viktige prosjektet.
2. Stubholt mener det er galt å si at Norge ikke deltar i det TransEuropeiske Nettverket (TEN) for transport. Det er riktig at vi er med på den politiske delen, men hvorfor da ikke på hoveddelen av programmet: Finansiering av veinettet. Det er jo sågar et prioritert område for inneværende regjering. Er det virkelig slik vi får høre av Kommisjonen at Norge kun prioriterer egen veiutbygging og ikke vil bidra til utbygging av transportinfrastruktur i andre land?
3. Statssekretæren innrømmer riktig nok at regjeringen i statsbudsjettet ikke ønsker å delta fullt i CIP-programmet om konkurransedyktighet og innovasjon. Igjen legges det opp til at vi kun skal delta på noen utvalgte områder. Det er synd, for da vil ikke norske myndigheter få anledning til å delta i CIPs styringskomité – det klart viktigste organet i Kommisjonen for å diskutere felles utfordringer og behovet for fremtidig regelverk og rammevilkår for industri og næringsliv.
4. Statssekretæren velger ikke kommentere det faktum at regjeringen vil holde norske kommuner og regionale myndigheter utenfor miljøprogrammet Life, tross gjentatte henstillinger om dette fra norske regioner. Søskenby-programmet Town-Twinning vil heller ikke regjeringen at norske byer skal kunne få økonomisk støtte fra.  
5. Deltakelse i EUs støtteprogram for miljøorganisasjoner har statssekretæren også valgt å avstå fra å kommentere.  Selv om Stubholt selv ikke ønsker å delta i EUs arbeide, hvorfor skal hun bidra til at miljøorganisasjoner holdes utenfor?  

Mangler forståelse
Men dersom vi setter den tidligere konsulenten hos lobbyistene Norsk Investorforum holdning i en større sammenheng blir disse detaljene ganske uinteressante. For det EUs programsamarbeid egentlig dreier seg om er å legge premissene for fremtidig økonomisk vekst og velstand i hele Europa. Dess sterkere kjøpekraften er i Portugal, dess mere varer og tjenester kan vi eksportere dit, og dess rikere blir vi. Det er bakgrunnen for hele det europeiske samarbeidet; økt samhandel for å øke velstanden.

Det er tydeligvis en tankegang statssekretæren ikke har forståelse for. For i EU-sammenheng mener Stubholt at Norge, som Europas rikeste land, skal sitte på gjerdet og velge ut kun deler av programmer og samarbeidsinitiativer hvor det er bare Norge alene som har noe å tjene på. Tenk om andre land i Europa hadde hatt samme holdning som Norge? Da hadde ikke dagens Europa sett ut som det gjør i dag. Da hadde heller ikke Norge nytt godt av dagens økonomiske velstand.

Det kan være nyttig å minne om UDs egen stortingsmelding hvor det står svart på hvitt at «regjeringen mener at de internasjonale utfordringer må løses gjennom felles innsats og forpliktelser».  

Sinnataggen
I Brussel blir Stubholt og hennes norske meningsfeller sett på som sinnataggen – akkurat som Gustav Vigelands statue i Frognerparken: «Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!»

Når skal regjeringens fokus på egeninteresser vike for å se nytten av å tenke på fellesskapets interesser – utover betaling av avlat til de ti siste medlemslandene.

Når skal vi innse de klare fordelene Norge har av å være en likeverdig del av det europeiske samarbeidet og ikke bare oppføre seg som én som bare vil plukke fra øverste hylle og ikke vil ta del oppbyggingen og utviklingen av vår egen verdensdel?

Norges Forskningsråd har slått fast at Norge er det landet i Europa som får best uttelling i EUs rammeprogram for forskning og utvikling. Hele tjueseks prosent av alle norske prosjekter går gjennom Kommisjonens nåløye, mens gjennomsnittet i EU-landene er kun  søtten prosent i følge Stortingsmeldingen om Vilje til forskning fra 2005. Der fremgår det at det norske forskningsmiljøet, dvs. institutter og næringsliv, som det eneste landet i Europa, får tilbake like mye som deltakelsen koster myndighetene.

EUs programsamarbeid gir norske aktører anledning til å utvikle nye produkter og produksjonsmetoder sammen med kollegaer, såvel som konkurrenter, rundt om i Europa. En annen viktig dimensjon av programsamarbeidet – som ikke kan måles i kroner og øre, er at det også i mange tilfeller gir norske aktører anledning til å delta aktivt med å legge premissene for EUs fremtidige politikk og regelutvikling på disse viktige områdene. Med andre ord, aktiv deltakelse i EUs programmer gir både norske myndigheter og næringslivsaktører en bakdør inn i de rom og forsamlinger som vi ellers er ekskludert fra under EØS-avtalen.

EØS-samarbeidet gir som kjent ikke Norge noe valg med hensyn til hvilke direktiver og forordninger vi er forpliktet til å integrere i norsk lov.  Når det gjelder forsknings- og programsamarbeidet har vi derimot anledning til å bestemme hvilke områder vi vil delta i.

I dag betaler Norge cirka 60 millioner kroner i året for deltakelse i EUs forskningsprogrammer. Dette representerer cirka fem prosent av vår totale satsing på forskning og utvikling. Den totale verdien av de prosjekter norske foretak deltar i gjennom EU tilfører oss mer enn 200 millioner kroner per år. I tillegg kan det være verdt å merke seg at å administrere EU-prosjekter koster en tredjedel av hva det koster å administrere de samme forskningsprosjektene her hjemme. Deltakelse i EUs programsamarbeide er både lønnsomt og en effektiv bruk av ressurser.

Frem til i dag har skiftende regjeringer likevel valgt å holde Norge og norske aktører utenfor flere omfattende EU-programmer. Dette gjelder bl.a. samarbeid om infrastruktur for transport, energi og telekom (de såkalte TransEuropean Networks), Galileo-programmet om satelittovervåking, miljøprogrammet LIFE samt NGO-programmet som gir støtteordninger for frivillige organisasjoner. Sistnevnte program ville gi norske miljøorganisasjoner anledning til å ta en mer aktiv del i utformingen av nytt regelverk for å beskytte miljøet, samt å sørge for korrekt implementering av eksisterende lovgivning. Norsk deltakelse i NGO-programmet vil koste miljøverndepartementet 1,7 millioner kroner i året, mens det vil gi et bredt spekter av norske miljø og frivillige organisasjoner adgang til prosjekter for en verdi av 60 millioner kroner.

Under presentasjonen av statsbudsjettet sist fredag kom det frem at regjeringen fremdeles ikke ønsker at Norge skal delta i noen av de ovennevnte programmene. Ganske oppsiktsvekkende er det også at regjeringen ser ut til å ville holde Norge utenfor et nytt og meget sentralt EU-samarbeid om å fremme konkurransedyktighet og innovasjon, det såkalte CIP-programmet.  Programmet omfatter områdene energi, IKT og  entreprenørskap, og er delvis en ny konstellasjon av programmer Norge allerede har deltatt i. CIP-programmet er et direkte resultat av Kommisjonens satsing under Lisboa-strategien, som legger vekt på å gjøre europeiske økonomier mer konkurransedyktige.

En regjering som nylig har tilkjennegitt sin ambisjon om å legge til rette for at Norge og norske aktører skal få anledning til å spille en så aktiv rolle i Europa som vår EØS-tilværelse tillater, burde sette seg høye målsetninger for en vesentlig utvidet deltakelse i EUs programsamarbeide. Det vil raskt kunne vise seg å være både konstruktivt, lønnsomt og nyttig både for de deltakende bedrifter, organisasjoner og for landet som helhet.

Samtlige femogtjue EU-land er med. Hvorfor gjøre oss mer utenfor enn det vi er?