Russisk fiskerulett
Russerne har alt innført importrestriksjoner på norsk fisk. Nå krever de inspisering og godkjenning av nærmere 100 norske anlegg for å utstede nye eksportsertifikater. Selv om de russiske kravene i teorien ikke innebærer full stans i eksporten, er de så strenge og har så kort tidsfrist at det reelle utfallet blir at sjømateksporten til Russland kan stoppe opp.
Det russiske markedet har fått økende betydning for norsk fiskeeksport, og utgjorde i 2005 20,6 prosent av det norske eksportmarkedet for fisk. Imidlertid skyldes nesten halvparten av nedgangen i fiskeeksporten fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2006 reduksjonen i eksport til Russland.
Jordskjelv
Dersom vi ikke får eksportert fisk til Russland fra og med 1. oktober vil det innebære et jordskjelv i norsk fiskerinæring. Verdien av norsk eksport av fisk til Russland i 2005 var svimlende 3,75 milliarder kroner. Til sammenligning kjøpte vi fisk av Russland i fjor til en verdi av 0,57 milliarder. Dette inntektsbortfallet kan komme brått. Godkjenningsprosessen for eksportanlegg tar lang tid. Mattilsynet opplyser at bare åtte anlegg har fått godkjenning i år – og det er altså over 100 som skal gjennomgås. I andre inspeksjonsrunde i år ble bare seks av ti anlegg godkjent.
Det er god grunn til å spørre seg om hvor reelt det er at russerne bekymrer seg for matsikkerheten i denne saken. Vi skal på ingen måte argumentere for at Norge er best i klassen. Det er godt mulig – ja, kanskje til og med sannsynlig – at vi har forbedringspotensiale i veterinærtjenestene våre. Men i internasjonal handel bør prinsippet om proporsjonalitet følges. Restriksjoner skal stå i forhold til det problem de er laget for å løse. De russiske veterinærmyndighetene har framlagt urimelige krav med urimelige frister. Da må vi spørre oss om de egentlig bare er ute etter å innføre nye handelshindringer etter at de har hatt en markant økning av norsk fiskeimport.
Alene mot Russland
Denne atferden kan russerne utvise fordi vi står alene. Lille Norge er ingen økonomisk stormakt og har ingen økonomiske allierte av betydning – i hvert fall ikke av fiskeripolitisk betydning. Blant våre EFTA-kolleger finner vi bare Island; og Island kan vel ikke på noen som helst måte sees på som en fiskeripolitisk alliert av Norge. Sveits og Liechtenstein er neppe å karakterisere som store fiskerinasjoner.
Som EU-medlem ville Norge aldri stått alene i handelspolitiske spørsmål. Med EUs forhandlingsapparat og – politiske og økonomiske tyngde i ryggen, hadde russerne risikert langt mer enn å miste en relativt ubetydelig fiskeeksport til Norge når de innførte sine eksportsertifikatkrav. EU ville aldri akseptert at en medlemsstat ble herset med av russerne, og vi ville ikke møtt alene ved forhandlingsbordet. Russland hadde måttet forhandle fiskeriavtaler med hele EU – ikke bare ett medlemsland.
Regjeringen lukker øynene
Det er selvvsagt slik at Norge ikke hadde hatt like stor forhandlingsfrihet som EU-medlem. Men vi tror det hadde lønt seg å gi bort et par hundre tonn makrell til spanjolene, hvis det hadde sikret vår eksport av 1 700 709 tonn fisk til russerne til en verdi av 3,75 milliarder kroner, med alle de arbeidsplasser i utsatte kystsamfunn som det hadde vernet.
Regjering og Storting bør spørre seg selv hvor mange flere eksportsertifikatkrav, importrestriksjoner, straffetoller og andre skjulte handelshindringer vi kan holde ut å bli møtt med på verdensmarkedet, før ryggraden i norsk kystnæring blir liggende brukket for godt. Regjering og Storting lukker øynene for EU-saken.
Men det har ikke våre fiskere og de som jobber i fiskeindustrien råd til at de fortsetter å gjøre.
Av Christer Gulbrandsen, Oslo, og Paal Frisvold, Brussel
Franske tanker om EU
Ideen er ikke ny, men går ut på å single ut de institusjonelle reformene fra grunnlovskonstitusjonen i en mini-traktat. En slik reform vil være langt mindre politisk sårbar og derfor lettere kunne bli ratifisert gjennom parlamentariske prosedyrer – ikke ved folkeavstemninger. Minitraktaten kan ferdigforhandles under det tyske formannskapet i 2007, ratifiseres i løpet av det franske i første halvdel av 2008, og trå i kraft før neste valg på Europaparlamentet og utvelgelsen av den nye Kommisjonen.
Enstemmighetens tid fordi
Det som er avgjørende nytt, er Sarkozys vektlegging på at «enstemmighetens tid» er forbi. Ett eller to land skal ikke lenger kunne bremse et resterende overveiende flertall av europeiske land som ønsker å avansere. Et superkvalifiserende flertall på ca 60-80 prosent av medlemslandene skal kunne gå sammen om å harmonisere skatte- og avgiftsnivå, innvandringspolitikk eller andre viktige områder av betydning.
Det samme vil kunne gjelde krav om deltakelse i det økonomiske og monetære samarbeidet for nye medlemmer, inklusive Norge.
Sarkozys holdning er interessant av to årsaker. Først fordi den underbygger behovet for og viljen til å skyte ny energi inn i EUs integrasjonsprosess. For som han understreket:
- Aldri før har verden hatt et så stort behov for et samlet Europa.
For det andre fordi en oppmykning av samarbeidsområdene vil gjøre det lettere for land som Norge og Island å forholde seg til politikkområder de hittil – med gode grunner – har vegret seg for å tilpasse seg, som fiskeripolitikk og monetær union. Et mer fleksibelt, men allikevel dynamisk EU.
Suksess i øst
I dag, to og et halvt år etter grunnlovskrisen, preges EU-samarbeidet fortsatt av usikkerhet og tvil om hvordan man skal gjenopprette entusiasmen og dynamikken som preget Europa etter utvidelsen mot øst i 2004. Denne utvidelsen har vist seg å være en suksess. De nye medlemslandene opplever sterk økonomisk vekst og blir gradvis trukket opp på nivå med Vest-Europas levestandard. Det er i tråd med EUs intensjoner om europeisk solidaritet, både politisk og økonomisk.
For norsk økonomi har EU-ledernes visjonære tenkning (og kanskje ikke så lite sjansespill?) under toppmøtet i København i 1993, vist seg å være et lykkelig politisk trekk. At arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa skulle bidra sterkt til å redde norsk økonomi var så godt som utenkelig og totalt fremmed i den norske EU-debatten for tolv år siden. I dag vet vi at nettopp det utvidete EU har muliggjort vår fortsatte sterke økonomisk vekst, blant annet fordi tilførsel av arbeidskraft fra nye EU-land både motvirker uheldig oppheting av økonomien og reduserer inflasjonsfaren. Da kan det være lettere for tradisjonelle norske EU-skeptikere å tenke nytt, slik Erik Solheim sa det på NHOs årskonferanse i Brussel i 1998:
- Dersom EUs utvidelse mot øst blir noe av – og euroen blir en realitet – da skal jeg revurdere mitt EU-standpunkt!
Har han gjort det? Kanskje er tiden kommet til at tidligere skeptikere har politisk mot til å gå offentlig ut med nye og reviderte standpunkter.
Eller mener de fremdeles at vi fortsatt skal sitte på gjerdet og se på at EU-landene trekker opp visjonene, løsningene og utviklingen av den verdensdelen vi er en del av - og som vi er så avhengig av?
