Ser på Europa med lukkede øyne
Uansett årsak, begge aviser driver grov feilinformasjon. Det dypt tragiske, ved siden av selve feilinformasjonen overfor sine lesere, er at disse viktige opinionsledere sannsynligvis selv ikke er klar over hvor blinde de er når det gjelder de prosesser som fører til vedtak som berører vesentlige interesser for vårt land.
I en kommentar til statsministerens innlegg i Dagens Næringsliv den 3. juni forklarer jeg at årsaken til at Norge kan gjeninnføre denne ordningen er at Europakommisjonen – i nær dialog med EU-landene – har utviklet sin tenkning på dette området. Takket være påtrykk fra de nye medlemslandene fikk man inn en paragraf i de nye retningslinjene for statsstøtte som åpnet for annet enn direkte støtte. Det er riktig at ESA skal trekke opp det nye kartet for statsstøtte og således trekker opp en strek i sanden for det håndfull antall kommuner som befinner seg i en tvilsituasjon. Men dette er mer snakk om matematikk enn politikk. Å påstå at ”Den rødgrønne regjeringen besluttet å ta opp kampen mot ESA, ikke minst fordi Senterpartiet presset på”, nærmer seg ren propaganda. Det er synd at ESA av konstitusjonelle grunner ikke selv kan komme på banen med en faktisk fremstilling av hendelsesforløpet i denne saken. Det kunne gi publikum et objektiv grunnlag for å vurdere prosessene i EU og EØS. Problemet er at Norge er underlagt en avtale med EU som legger et stort lag av prosessuelle og byråkratiske ordninger på toppen av EUs eget omfattende beslutningssystem. Det er dette laget som i dette tilfelle synes å ha gitt rom for å skjule, manipulere og fordreie det faktiske hendelsesforløp.
I regjeringens Stortingsmelding og handlingsplan om en aktiv Europapolitikk kan man observere lignende virkelighetsfordreininger. I meldingen slås det helt i begynnelsen fast at «Vår tilknytningsform gir ikke stemmerett i EUs besluttende organer, men Norge har likevel flere formelle og uformelle kanaler til informasjon og deltakelse.» Dette utsagnet kan ikke sies å gi et riktig bilde av Norges situasjon. Det er ikke bare mangelen på «stemmerett» som er problemet, men snarere at vi faktisk ikke har adgang til – at vi er ekskludert fra - de fora hvor samtalene, diskusjonene og forhandlingene foregår. Det er altså ikke bare det at vi er fratatt muligheten til å stemme i EUs beslutningsorganer, i Rådet og i Parlamentet (om saker og vedtak som i høyeste grad omhandler oss og våre interesser). Vi er overhodet ikke til stede! Når denne utelukkelsen er redusert til mangel på stemmerett – gir det et ikke bare et ufullstendig bilde, men rett og slett et misvisende og direkte feilaktig bilde av den situasjonen Norge befinner seg i. Meldingen tar heller ikke for seg det store demokratiske underskuddet som EØS-avtalen innebærer. At norske borgere ikke har samme demokratiske rettigheter som EUs innbyggere, er helt og holdent ignorert i meldingen. Det kan derfor være på sin plass og liste opp noen av disse:
i) Som allerede nevnt er norske politikere og norsk embetsverk utestengt fra EUs lovgivende organer. Foruten ikke å kunne delta på møtene, lever Norge i skyggen av den politiske debatten fordi vi ikke en gang får tilgang til referatene fra møtene i Ministerrådets arbeidsgrupper, ambassadørenes ukentlige forhandlingsmøter eller når ministrene trer sammen. Denne beslutningsfasen varer som regel fra 18 til 36 måneder, en tid der det ofte inntreffer både politisk og økonomisk viktige begivenheter som naturlig nok påvirker forhandlingene. Situasjonen er så prekær at et norsk departement har tatt konsekvensene ved å utplassere en representant i sitt svenske søsterdepartement, kun med henblikk på å sende hjem referater fra møtene i Brussel (eller «svenskekanalen» slik den er omtalt i statsbudsjettet).
ii) Norske bedrifter og borgere har ikke adgang til EUs ombudsmann, noe mange europeiske bedrifter benytter seg av i konflikter med Kommisjonen, f. eks. om honorarer for forskningsprosjekter osv.
ii) Uten direkte folkevalgte Europaparlamentarikere har ikke norske borgere samme mulighet til å be sine representanter ta opp saker de er opptatt av eller forslag de ønsker å fremme.
iii) Til forskjell for EF-domstolen finnes det ingen ankemuligheter i EFTA-domstolen (ingen førsterettsinstans)
iv) Norge kan heller ikke ta Kommisjonen til EF-domstolen, slik medlemslandene kan gjøre i henhold til Maastrichttraktaten– og slik bl.a. Danmark og Holland har gjort med stor suksess, (nettopp på områder som har vært vanskelige for Norge, f. eks. barnematdirektivet).
v) Etter at Norge har gitt uttrykk for at vi har problemer med å akseptere ett nytt regelverk som EU har vedtatt, er det Kommisjonen som skal presentere og forsvare norske interesser overfor EUs ministerråd. Norske myndigheter har ikke en gang anledning til å være til stede. At Kommisjonen har samme funksjon som ESA - ved å overvåke implementering av regelverket for egne medlemmer - gjør situasjonen enda mer absurd: Etter å ha utarbeidet, fremforhandlet og implementert et regelverk i 25 EU-land, er det vanskelig å forvente at Kommisjonen skal argumentere for at Norge skal få slippe unna!
I Stortingsmeldingen om aktiv europapolitikk velger altså regjeringen å skjule disse svært problematiske sidene ved EØS-tilværelsen. Vi får anta at den er redd en slik omtale vil kunne vekke seriøse innsigeleser om vårt forhold til EU – og dermed vekke til live en ny debatt om medlemskap. Det er synd at ikke Regjeringen tør å ta en slik debatt. Det hadde vi alle hatt godt av – enten vi er for eller imot norsk medlemskap. Det ville kunne føre til økt oppmerksomhet og større kunnskap om hvordan dagens Europa er under kontinuerlig utvikling (cfr. Jean Monnets «steg for steg»-doktrine), hvordan Europa faktisk er i ferd med å formes og ledes.
I stedet lister meldingen opp en rekke gode intensjoner for å øke den politiske oppmerksomheten om EU-initiativ, kompetanseheving i forvaltningen og dialog med det sivile samfunn. Alle meget gode tiltak. Men det er problematisk når listen over uformelle kontakter og organisasjonsmessige forhold i forvaltningen, gir inntrykk av å skulle kompensere for det faktum at vi ikke er tilstede når og der beslutningene diskuteres og vedtas. Når for eksempel Samferdselsdepartementet sender ut en melding om at en statssekretær skal delta i et nordisk forberedelsesmøte – i form av en arbeidsfrokost- i forkant av EUs transportministermøte i Luxemburg, har det i aller beste fallbare ytterst perifer interesse for, eller sammenheng med, en «aktiv Europapolitikk».
Det er kanskje aktiv hjemlig forvaltningspolitikk. Men neppe noe bidrag til en aktiv Europapolitikk.
