Bellonas posisjon i EU
Av Paal Frisvold - 30.mai.2007 @ 09:43 - Kommentér
Etter at Frederic Hauge ble valgt til viseformann i EUs teknologiplattform for CO2-håndtering har det blitt skrevet og kommentert mye om Bellonas posisjon og, som noen sier, makt i EU. Utenriksminister Støre uttalte selv til Morgenbladet for en tid tilbake at regjeringen ønsker å ta lærdom av Bellonas EU-arbeid.
Over de siste seks årene har jeg hatt gleden av å være Bellonas mann her i Brussel og har som sådan hatt jevn og kontinuerlig kontakt med ledende representanter for de fleste av EU's institusjoner.
Pga. mitt nære samarbeide med Fredric Hauge har jeg vært vitne til den respekt man her nede har både for ham og for Bellona. Blant de erfaringer vi i Bellona har fått ut av dette tette samarbeidet kan det være visse elementer som flere hjemme i Norge vil kunne dra nytte av.
Ambisjonsnivå og europeisk budskap
I Brussel er det svært få som snakker om å påvirke. Man snakker kun om å komme i en posisjon hvor man kan spille en konstruktiv rolle - være en medspiller - i utviklingen av et felles regelverk som vil gagne flest mulig i størst mulig grad. Dette er utgangspunktet Bellona har hatt på alle områdene vi jobber på.
Fra første stund har vi søkt å spille rollen som en konstruktiv brobygger mellom industri, miljøorganisasjoner og myndigheter ved å bringe disse aktørene sammen rundt bordet for å skape en dialog om felles problemstillinger og løsninger. Da forutsettes det at man er tidlig ute - og bidrar til å sette kontroversielle og vanskelige problemstillinger på agendaen før sakene når beslutningsinstitusjonene. Enda viktigere, ja utvilsomt aller viktigst, er det at problemstillingen og løsningen må settes inn i en europeisk sammenheng. Ikke bare sett ut fra et nasjonalt perspektiv.
Jeg har tidligere beskrevet hvordan norske politikere ofte får et dårlig omdømme i Brussel fordi de bruker den lille tildelte taletiden til å liste opp nasjonale meritter i stedet for å tenke på fellesskapets utfordringer og muligheter. Da Bellona arrangerte høring i Europaparlamentet for å rette oppmerksomheten mot mangelfull politikk for oljevernberedskap i Barentshavet, inkluderte vi Østersjøen - ikke bare for å engasjere EU-parlamentarikere, men også for å vise at en rekke andre land står overfor samme utfordringer som Norge. Da vi to år tidligere arrangerte en annen høring i Europaparlamentet om CO2-håndtering, satte vi søkelyset på muligheter til hydrogenproduksjon på kontinentet - ikke kun energiforsyning til Midt-Norge.
Kjennskap til beslutningsprosessene
Mange hevder at beslutningsprosessene i EU er svært kompliserte. Det er det helt sikkert for de som aldri har satt seg inn i dem - akkurat som prosessene i vårt eget Storting kan virke innfløkt for enkelte. Bellona har tatt seg tid til å sette seg inn i detaljene og trent opp hele organisasjonen fra ledelse til salgsavdelingen i EUs medbestemmelsesprosesser.
Skal man nå frem med sitt europeiske budskap til rett person til rett tid, må man vite når saken er behandlet i Kommisjonens ekspertgrupper, når forslaget går til interservice-konsultasjon - arbeidsgrupper i rådet og parlamentet - helt til hvem som sitter i trilog-gruppen i tredje og siste beslutningsrunde. Norske statsråders brev til presidenten i Europaparlamentet én uke før parlamentets plenumsbehandling i Strasbourg kan i så måte virke mer provoserende enn konstruktivt.
Kontakter og nettverk
Fordi det ikke finnes faste norske tjenestemenn i EUs beslutningsorganer, bortsett fra noen dusin midlertidige nasjonal eksperter i Kommisjonen, er det få nordmenn som kjenner noen i systemet. Finnene har fem hundre folk bare i Kommisjonen og svenskene har publisert en 120-siders telefonkatalog med liste over svensker i alle institusjonene.
Ikke rart at mange nordmenn ser ut som Ludvig i Flåklypa når de står foran Berlayemont-bygget ved Schumann-plassen. Men de som tar motet til seg vil se at av de 20 000 ansatte er det kanskje et titall som jobber på enkelte saksområder. Tolv personer jobbet på Reach-forordningen. Åtte på tjenestedirektivet. Men helt riktig; de må identifiseres og oppsøkes, akkurat som i SFT og MD.
Ved stedlig tilstedeværelse i over ti år har Bellona bygget opp et eget nettverk av aktører og ansatte i EU-systemet. Vi opprettholder dialog ved å utveksle synspunkter, levere faglige innspill, invitere til arrangementer, delta i debatter og gå i lunsjer og mottakelser.
Vilje og engasjement
Sist, men ikke minst, gjelder det å være engasjert og tro på det man gjør. Der er vi i Bellona spesielt heldige. For ikke bare tror vi på det vi gjør, men vi tror også på at EU har en unik og helt avgjørende rolle i å løse utfordringene miljøet står overfor. For om Europa er et gammelt kontinent, så er EU et ungt prosjekt.
Vil regjeringen ta lærdom av våre erfaringer, er det uomgjengelig nødvendig at den endrer sin politiske holdning til EU som prosjekt. Hvem vil hjelpe den som ikke selv vil være med å hjelpe andre? For å unngå dette «utenforstempelet» har Bellona etablert en egen organisasjon i Brussel: Bellona Europa. For i Brussel er det mange som kjemper med nebb og klør mot Kommisjonens forslag, regelverk og politikk, noe de har gode grunner til. Men det er ingen - ikke engang de mest radikale miljøorganisasjoner som har den minste tvil om nytten og nødvendigheten av å delta i å utforme felles politikk og regelverk. Det vil være som å melde seg ut av diskusjonen, slik Norge har gjort.
Hva vi har oppnådd?
Etter Bellonas presentasjon i Europaparlamentet for fire år siden om CO2-håndtering som et redskap for å stoppe klimaendringene har stadig flere aktører samlet seg om bruken av denne teknologien. Vi har på ingen måte vært alene om å fremme denne løsningen, men har jobbet nært sammen med andre Brussel-aktører fra andre miljøorganisasjoner, industri, forskningsmiljøer og myndigheter i en rekke komiteer og diskusjonsfora.
I Brussel oppnår man nemlig ingenting alene. Etter en lang dragkamp oppnådde Bellona og de andre medlemmene i teknologiplattformen enighet om behovet for å etablere 10-12 demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering i Europa. Denne konklusjonen ble senere akseptert og artikulert i Kommisjonens omfattende klima- og energipakke den 10. januar i år. Og under toppmøtet i mars gav alle EUs statsledere sin tilslutning til forslaget.
Nå gjenstår det mest krevende: Politikken skal realiseres. Regelverket skal på plass. Økonomiske insentiver skal vedtas og bevilges. Veien blir helt sikkert lang og kronglete. I Bellona vil vi følge med og delta aktivt. Men tenk om vi hadde hatt regjeringen med på laget? En regjering som forstår forskjellen på å påvirke og medvirke.
Det er nemlig bare det siste som gir resultater blant selvstendige og samarbeidende stater i dagens Europa.
Over de siste seks årene har jeg hatt gleden av å være Bellonas mann her i Brussel og har som sådan hatt jevn og kontinuerlig kontakt med ledende representanter for de fleste av EU's institusjoner.
Pga. mitt nære samarbeide med Fredric Hauge har jeg vært vitne til den respekt man her nede har både for ham og for Bellona. Blant de erfaringer vi i Bellona har fått ut av dette tette samarbeidet kan det være visse elementer som flere hjemme i Norge vil kunne dra nytte av.
Ambisjonsnivå og europeisk budskap
I Brussel er det svært få som snakker om å påvirke. Man snakker kun om å komme i en posisjon hvor man kan spille en konstruktiv rolle - være en medspiller - i utviklingen av et felles regelverk som vil gagne flest mulig i størst mulig grad. Dette er utgangspunktet Bellona har hatt på alle områdene vi jobber på.
Fra første stund har vi søkt å spille rollen som en konstruktiv brobygger mellom industri, miljøorganisasjoner og myndigheter ved å bringe disse aktørene sammen rundt bordet for å skape en dialog om felles problemstillinger og løsninger. Da forutsettes det at man er tidlig ute - og bidrar til å sette kontroversielle og vanskelige problemstillinger på agendaen før sakene når beslutningsinstitusjonene. Enda viktigere, ja utvilsomt aller viktigst, er det at problemstillingen og løsningen må settes inn i en europeisk sammenheng. Ikke bare sett ut fra et nasjonalt perspektiv.
Jeg har tidligere beskrevet hvordan norske politikere ofte får et dårlig omdømme i Brussel fordi de bruker den lille tildelte taletiden til å liste opp nasjonale meritter i stedet for å tenke på fellesskapets utfordringer og muligheter. Da Bellona arrangerte høring i Europaparlamentet for å rette oppmerksomheten mot mangelfull politikk for oljevernberedskap i Barentshavet, inkluderte vi Østersjøen - ikke bare for å engasjere EU-parlamentarikere, men også for å vise at en rekke andre land står overfor samme utfordringer som Norge. Da vi to år tidligere arrangerte en annen høring i Europaparlamentet om CO2-håndtering, satte vi søkelyset på muligheter til hydrogenproduksjon på kontinentet - ikke kun energiforsyning til Midt-Norge.
Kjennskap til beslutningsprosessene
Mange hevder at beslutningsprosessene i EU er svært kompliserte. Det er det helt sikkert for de som aldri har satt seg inn i dem - akkurat som prosessene i vårt eget Storting kan virke innfløkt for enkelte. Bellona har tatt seg tid til å sette seg inn i detaljene og trent opp hele organisasjonen fra ledelse til salgsavdelingen i EUs medbestemmelsesprosesser.
Skal man nå frem med sitt europeiske budskap til rett person til rett tid, må man vite når saken er behandlet i Kommisjonens ekspertgrupper, når forslaget går til interservice-konsultasjon - arbeidsgrupper i rådet og parlamentet - helt til hvem som sitter i trilog-gruppen i tredje og siste beslutningsrunde. Norske statsråders brev til presidenten i Europaparlamentet én uke før parlamentets plenumsbehandling i Strasbourg kan i så måte virke mer provoserende enn konstruktivt.
Kontakter og nettverk
Fordi det ikke finnes faste norske tjenestemenn i EUs beslutningsorganer, bortsett fra noen dusin midlertidige nasjonal eksperter i Kommisjonen, er det få nordmenn som kjenner noen i systemet. Finnene har fem hundre folk bare i Kommisjonen og svenskene har publisert en 120-siders telefonkatalog med liste over svensker i alle institusjonene.
Ikke rart at mange nordmenn ser ut som Ludvig i Flåklypa når de står foran Berlayemont-bygget ved Schumann-plassen. Men de som tar motet til seg vil se at av de 20 000 ansatte er det kanskje et titall som jobber på enkelte saksområder. Tolv personer jobbet på Reach-forordningen. Åtte på tjenestedirektivet. Men helt riktig; de må identifiseres og oppsøkes, akkurat som i SFT og MD.
Ved stedlig tilstedeværelse i over ti år har Bellona bygget opp et eget nettverk av aktører og ansatte i EU-systemet. Vi opprettholder dialog ved å utveksle synspunkter, levere faglige innspill, invitere til arrangementer, delta i debatter og gå i lunsjer og mottakelser.
Vilje og engasjement
Sist, men ikke minst, gjelder det å være engasjert og tro på det man gjør. Der er vi i Bellona spesielt heldige. For ikke bare tror vi på det vi gjør, men vi tror også på at EU har en unik og helt avgjørende rolle i å løse utfordringene miljøet står overfor. For om Europa er et gammelt kontinent, så er EU et ungt prosjekt.
Vil regjeringen ta lærdom av våre erfaringer, er det uomgjengelig nødvendig at den endrer sin politiske holdning til EU som prosjekt. Hvem vil hjelpe den som ikke selv vil være med å hjelpe andre? For å unngå dette «utenforstempelet» har Bellona etablert en egen organisasjon i Brussel: Bellona Europa. For i Brussel er det mange som kjemper med nebb og klør mot Kommisjonens forslag, regelverk og politikk, noe de har gode grunner til. Men det er ingen - ikke engang de mest radikale miljøorganisasjoner som har den minste tvil om nytten og nødvendigheten av å delta i å utforme felles politikk og regelverk. Det vil være som å melde seg ut av diskusjonen, slik Norge har gjort.
Hva vi har oppnådd?
Etter Bellonas presentasjon i Europaparlamentet for fire år siden om CO2-håndtering som et redskap for å stoppe klimaendringene har stadig flere aktører samlet seg om bruken av denne teknologien. Vi har på ingen måte vært alene om å fremme denne løsningen, men har jobbet nært sammen med andre Brussel-aktører fra andre miljøorganisasjoner, industri, forskningsmiljøer og myndigheter i en rekke komiteer og diskusjonsfora.
I Brussel oppnår man nemlig ingenting alene. Etter en lang dragkamp oppnådde Bellona og de andre medlemmene i teknologiplattformen enighet om behovet for å etablere 10-12 demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering i Europa. Denne konklusjonen ble senere akseptert og artikulert i Kommisjonens omfattende klima- og energipakke den 10. januar i år. Og under toppmøtet i mars gav alle EUs statsledere sin tilslutning til forslaget.
Nå gjenstår det mest krevende: Politikken skal realiseres. Regelverket skal på plass. Økonomiske insentiver skal vedtas og bevilges. Veien blir helt sikkert lang og kronglete. I Bellona vil vi følge med og delta aktivt. Men tenk om vi hadde hatt regjeringen med på laget? En regjering som forstår forskjellen på å påvirke og medvirke.
Det er nemlig bare det siste som gir resultater blant selvstendige og samarbeidende stater i dagens Europa.
EØS-dramatikk?
Av Paal Frisvold - 04.mai.2007 @ 15:49 - Kommentér
Sist fredag vedtok Europakommisjonen, på vegne av EUs medlemsland, og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein, 45 EØS-komitébeslutninger som inneholdt over 70 direktiver og forordninger.
Tallene er uvanlig høye og vitner om at EØS-avtalen har ligget brakk i over fire måneder. På agendaen for EØS-komitémøtet stod det også at man skulle diskutere norsk deltakelse i EUs programmer og tvisteløsningsmekanismen som EU har satt i gang for å skaffe fortgang i implementering av direktivene Fri bevegelse av statsborgere fra land utenfor EØS-området og Kvotehandelsdirektivet for CO2.
Aldri tidligere har EØS-avtalen vært utsatt for så omfattende konflikter med så vidtgående konsekvenser for store deler av det norske samfunn. Allikevel holder den norske regjeringen seg helt stille. Statssekretær Stubholdt i UD sier til Aftenposten at situasjonen er «udramatisk».
For de som har fulgt EØS-avtalen på nært hold siden den startet, er det svært vanskelig å dele statssekretærens tolkning. Spørsmålet vi stiller oss her i Brussel er hvorfor denne feilinformasjon fra UDs side? Hva tjener regjeringen på å skjerme folket for Norges svake stilling overfor EU? En slik politikk er bare til skade for oss selv og for våre muligheter til å få en opplyst og faktabasert europadebatt.
La oss se nærmere på de tre viktigste punktene på EØS-komiteens agenda fra fredag 27. april ? og grunnlaget for Stubholts uttalelse:
i) Utvidelsen av EØS-avtalen til EUs nye medlemsland Romania og Bulgaria
Ifølge artikkelen på UDs hjemmeside den 29. mars «EUs utvidelse i havn», signerte den norske ambassadøren avtalen om utvidelsen av EØS-avtalen til Romania og Bulgaria. Dette er ikke riktig. Det var referatet fra møtet der partene kom til enighet forhandlingslederne satte sine initialer på. Selve signeringen av avtalen vil først finne sted når avtaleteksten er gjennomgått av EUs jurister og renskrevet i traktats form - en prosess som i henhold til islandske myndigheter ikke vil bli avsluttet før i september. Deretter skal traktaten ratifiseres av EFTA-landene og EUs beslutningsinstitusjoner. Dette kan lett ta opp til et halvt år.
Flere av EUs medlemsland hadde gitt klar ordre til Europakommisjonen om at ingen direktiver skulle finne veien inn i EØS-avtalen før denne prosessen var fullført. Dette resulterte i suspensjon av avtalen - som varte i fire måneder. Regjeringen valgte å forholde seg helt taus om dette. Først to uker etter at Kommisjonen meldte fra til EU-delegasjonen om at avtalen var suspendert, lekket nyheten ut i Brussel. Dersom denne situasjonen virkelig var udramatisk - hvorfor holde den hemmelig?
ii) Status for EFTA-landenes deltakelse i EUs programmer
For at norske økonomiske aktører skal kunne delta på lik linje med sine kollegaer i EUs forskningsprogrammer må hvert enkelt program innlemmes i EØS-avtalen. Skjer ikke dette går norske næringslivs- og universitetsmiljøer glipp av flere hundre millioner kroner i året.
Så lenge EU-landene blokkerte EØS-avtalen, forhindret de også norsk deltakelse i disse programmene.
Søknadsfristen for de første programmene er i dag, fredag 4. mai. Hadde man ikke funnet en løsning nå ville norske til søkere på EU-prosjekter ikke kunne vurderes når fristen går ut.
Regjeringens skal ha meddelt EU at den ville trekke tilbake hele Norges økonomiske bidrag til EUs forskningsprogram dersom situasjonen ikke løste seg. I verste fall kunne dette ha ført til norsk utestengning fra hele det syvende rammeprogram - frem til 2014. Reddet på målstreken, sies det i Brussel. Udramatisk, sier altså statssekretæren.
iii) Kvotehandelsdirektivet
På grunn av norske forsøk gjennom mange år på å holde EUs kvotehandelsdirektiv utenfor EØS-avtalen har prosessen med fordeling av kvoter i Norge kommet altfor sent i gang. Alle andre EU-land har hatt en prøveperiode de siste fire årene. I tillegg foregår det en intens diskusjon om muligheten til å kjøpe seg fri fra tiltak som vil redusere CO2-utslippet hjemme ved å kjøpe kvoter ute etter statsminister Stoltenbergs utspill på Arbeiderpartiets landsmøte nylig. Det haster derfor med å få på plass kvotehandelsdirektivet, slik at norske bedrifter kan få like muligheter som sine konkurrenter i Europa til å kjøpe og selge kvoter på det europeiske markedet. Haster, fordi det tar lang tid å få på plass mekanismene, samt at det antakelig vil kreve en lovendring i Stortinget som beregnes til seks måneder.
Gjenopptagelse av EØS-avtalen var en forutsetning for å få på plass kvotehandelsdirektivet i Norge. EU har igangsatt tvisteløsningsmekanismen fordi de mener Norge allerede er for sent ute. Statkraft har allerede opprettet et eget selskap for kvotehandel i Nederland. Men hva med andre norske bedrifter? Udramatisk, sier statssekretæren igjen.
Kommisjonen kommer Norge til unnsetning
Under møtet i EUs ministerråds arbeidsgruppe for EFTA-landene sist tirsdag - (hvor EU-landenes regjeringsrepresentanter diskuterer EUs forhold til EFTA-landene) var det Kommisjonen som argumenterte for at EU-landene skulle normalisere forholdet til Norge og gjenoppta EØS-arbeidet.
Selv var den norske regjeringen nødt til å kanalisere sine argumenter via Kommisjonen fordi den ikke var til stede i Ministerrådet. For regjeringen har ikke adgang til å delta i møtene hvor EU diskuterer forholdet til Norge.
Det regjeringen oppnår med å skjule de faktiske forholdene mellom Norge og EU er at folk flest vil tro at EØS-avtalen er i stand til å verne om og forsvare Norges interesser. Da gjør den det norske folk en bjørnetjeneste.
For når debatten blusser opp igjen må vi bruke mye tid og krefter på å forklare de faktiske forholdene.
Tallene er uvanlig høye og vitner om at EØS-avtalen har ligget brakk i over fire måneder. På agendaen for EØS-komitémøtet stod det også at man skulle diskutere norsk deltakelse i EUs programmer og tvisteløsningsmekanismen som EU har satt i gang for å skaffe fortgang i implementering av direktivene Fri bevegelse av statsborgere fra land utenfor EØS-området og Kvotehandelsdirektivet for CO2.
Aldri tidligere har EØS-avtalen vært utsatt for så omfattende konflikter med så vidtgående konsekvenser for store deler av det norske samfunn. Allikevel holder den norske regjeringen seg helt stille. Statssekretær Stubholdt i UD sier til Aftenposten at situasjonen er «udramatisk».
For de som har fulgt EØS-avtalen på nært hold siden den startet, er det svært vanskelig å dele statssekretærens tolkning. Spørsmålet vi stiller oss her i Brussel er hvorfor denne feilinformasjon fra UDs side? Hva tjener regjeringen på å skjerme folket for Norges svake stilling overfor EU? En slik politikk er bare til skade for oss selv og for våre muligheter til å få en opplyst og faktabasert europadebatt.
La oss se nærmere på de tre viktigste punktene på EØS-komiteens agenda fra fredag 27. april ? og grunnlaget for Stubholts uttalelse:
i) Utvidelsen av EØS-avtalen til EUs nye medlemsland Romania og Bulgaria
Ifølge artikkelen på UDs hjemmeside den 29. mars «EUs utvidelse i havn», signerte den norske ambassadøren avtalen om utvidelsen av EØS-avtalen til Romania og Bulgaria. Dette er ikke riktig. Det var referatet fra møtet der partene kom til enighet forhandlingslederne satte sine initialer på. Selve signeringen av avtalen vil først finne sted når avtaleteksten er gjennomgått av EUs jurister og renskrevet i traktats form - en prosess som i henhold til islandske myndigheter ikke vil bli avsluttet før i september. Deretter skal traktaten ratifiseres av EFTA-landene og EUs beslutningsinstitusjoner. Dette kan lett ta opp til et halvt år.
Flere av EUs medlemsland hadde gitt klar ordre til Europakommisjonen om at ingen direktiver skulle finne veien inn i EØS-avtalen før denne prosessen var fullført. Dette resulterte i suspensjon av avtalen - som varte i fire måneder. Regjeringen valgte å forholde seg helt taus om dette. Først to uker etter at Kommisjonen meldte fra til EU-delegasjonen om at avtalen var suspendert, lekket nyheten ut i Brussel. Dersom denne situasjonen virkelig var udramatisk - hvorfor holde den hemmelig?
ii) Status for EFTA-landenes deltakelse i EUs programmer
For at norske økonomiske aktører skal kunne delta på lik linje med sine kollegaer i EUs forskningsprogrammer må hvert enkelt program innlemmes i EØS-avtalen. Skjer ikke dette går norske næringslivs- og universitetsmiljøer glipp av flere hundre millioner kroner i året.
Så lenge EU-landene blokkerte EØS-avtalen, forhindret de også norsk deltakelse i disse programmene.
Søknadsfristen for de første programmene er i dag, fredag 4. mai. Hadde man ikke funnet en løsning nå ville norske til søkere på EU-prosjekter ikke kunne vurderes når fristen går ut.
Regjeringens skal ha meddelt EU at den ville trekke tilbake hele Norges økonomiske bidrag til EUs forskningsprogram dersom situasjonen ikke løste seg. I verste fall kunne dette ha ført til norsk utestengning fra hele det syvende rammeprogram - frem til 2014. Reddet på målstreken, sies det i Brussel. Udramatisk, sier altså statssekretæren.
iii) Kvotehandelsdirektivet
På grunn av norske forsøk gjennom mange år på å holde EUs kvotehandelsdirektiv utenfor EØS-avtalen har prosessen med fordeling av kvoter i Norge kommet altfor sent i gang. Alle andre EU-land har hatt en prøveperiode de siste fire årene. I tillegg foregår det en intens diskusjon om muligheten til å kjøpe seg fri fra tiltak som vil redusere CO2-utslippet hjemme ved å kjøpe kvoter ute etter statsminister Stoltenbergs utspill på Arbeiderpartiets landsmøte nylig. Det haster derfor med å få på plass kvotehandelsdirektivet, slik at norske bedrifter kan få like muligheter som sine konkurrenter i Europa til å kjøpe og selge kvoter på det europeiske markedet. Haster, fordi det tar lang tid å få på plass mekanismene, samt at det antakelig vil kreve en lovendring i Stortinget som beregnes til seks måneder.
Gjenopptagelse av EØS-avtalen var en forutsetning for å få på plass kvotehandelsdirektivet i Norge. EU har igangsatt tvisteløsningsmekanismen fordi de mener Norge allerede er for sent ute. Statkraft har allerede opprettet et eget selskap for kvotehandel i Nederland. Men hva med andre norske bedrifter? Udramatisk, sier statssekretæren igjen.
Kommisjonen kommer Norge til unnsetning
Under møtet i EUs ministerråds arbeidsgruppe for EFTA-landene sist tirsdag - (hvor EU-landenes regjeringsrepresentanter diskuterer EUs forhold til EFTA-landene) var det Kommisjonen som argumenterte for at EU-landene skulle normalisere forholdet til Norge og gjenoppta EØS-arbeidet.
Selv var den norske regjeringen nødt til å kanalisere sine argumenter via Kommisjonen fordi den ikke var til stede i Ministerrådet. For regjeringen har ikke adgang til å delta i møtene hvor EU diskuterer forholdet til Norge.
Det regjeringen oppnår med å skjule de faktiske forholdene mellom Norge og EU er at folk flest vil tro at EØS-avtalen er i stand til å verne om og forsvare Norges interesser. Da gjør den det norske folk en bjørnetjeneste.
For når debatten blusser opp igjen må vi bruke mye tid og krefter på å forklare de faktiske forholdene.
