Aktiv europapolitikk.
Av Paal Frisvold - 05.mai.2006 @ 08:40 - Kommentér
Det er like før regjeringen legger frem en stortingsmeldig om en aktiv europapolitikk.
En av de viktigste forutsetninger for å skape en aktiv europapolitikk vil være å øke interessen for hva som skjer i EU hos regjeringens medlemmer, i det norske politiske miljøet og i det sivile samfunnet. Får vi løftet de tilsynelatende tekniske problemstillingene opp på et politisk nivå, vil vi også stå sterkere mht å hevde våre interesser overfor våre europeiske naboland. Stortingspresident Jaglands utspill i Aftenposten den 2. mai om behovet for hyppigere og dypere bilaterale kontakter for å søke alliansepartnere i europeiske hovedsteder, er i så måte et meget kjærkomment initiativ. Her er fem andre forslag som kan bidra til dette:
i) I dag bruker den norske forvaltningen langt mindre resurser på deltakelse i den såkalte utredningsfasen i EU ? når Kommisjonen trekker opp forslag til nytt regelverk ? enn våre nordiske naboland som dessuten i tillegg er tilstede både i Rådet og parlamentet der beslutningene blir fattet. Våre interesser ville derfor bli ivaretatt på en betraktelig sterkere måte ved at betydelig økede resurser ble stilt til rådighet forembetsverkets deltakelse i de møter og diskusjoner i denne eneste fasen vi faktisk har adgang til å delta i. Våre representanter ute på den europeiske slagmarken fortjener også å bli bedre utrustet med kunnskap om beslutningsprosessene i EU, skaffe seg egne nettverk og bedre forutsetninger for å fremstille norske interesser i en europeisk sammenheng ? dvs. tenke europeisk. Aktivt europaarbeid i forvaltningen må således bli verdsatt ? og gi grunn for opprykk og anerkjennelse.
ii) Grunnlaget for å øke interessen for EU blir lagt først og fremst hjemme. Regjeringen bør derfor åpne samtlige EØS-spesialutvalg for deltakelse fra det sivile samfunn ? akkurat som Miljøverndepartementet allerede har gjort på oppfordring fra miljøorganisasjonene. Alle EØS-notater bør sendes ut på vid sirkulasjon og databasen for disse svært nyttige utredningene bør gjøres åpen for alle ? noe som Bondevik-regjeringen lovet allerede i april 2001, men som ingen har sett noe til.
iii) I dag gir UD ut noen skarve millioner kroner til ja- og nei-bevegelsen samt noen få ildsjeler via en godt bortgjemt hjemmeside ? med et par ukers søknadsperiode. Aktive Europa-aktører som Bellona (som jeg også jobber for i Brussel) får kun støtte til å spre opplysninger om hva EU gjør i Norge. Regjeringen bør her gjøre en helomvending og heller støtte norske aktører som jobber aktivt opp mot EU-systemet i Brussel. På den måten engasjeres norske organisasjoner og interessegrupper for konkrete europeiske spørsmål på deres område ? og ikke i en meningssløs diskusjon om hvorvidt EU bør eksistere eller ikke!
iv) Det bør vises større interesse for deltakelse i EUs programmer. Vi er særdeles dårlig tjent med at Norge ikke er med i økonomiske samarbeidsprogrammer for miljøet, for NGO?er, vennskapsbyer, osv, som alle andre og langt fattigere land enn Norge deltar i. Mangel på deltakelse i disse programmene betyr ganske enkelt at vi går glipp av muligheter til å delta i politiske diskusjoner. Selvpålagt stenger vi oss ute fra diskusjoner om problemer som berører våre egne interesser. Bondevik-regjeringen uttalte at Norge kun skulle være med i programmer der vi har ?noe å hente?. At vi ikke har råd til de andre programmene ? noe samtlige regjeringer har sagt siden 1994, er ikke særlig troverdig.
v) Men til slutt: La oss inderlig håpe at den nye Stortingsmeldingen holder en nøktern linje med hensyn til hva som er realistisk å få til. Den forrige meldingen (nr 27, 2001-2002), slo fast følgende: Økt deltakelse i ekspertgruppene kan gi økt informasjon og innsikt i utredningsfasen, men kan ikke kompensere for at Norge ikke har adgang til EUs lovgivende organer. Så lenge Regjeringen ikke ønsker å gå inn for EU-medlemskap er dette fortsatt tilfelle, og denne viktige begrensningen i en aktiv norsk europapolitikk bør lesere av meldingen ikke skjermes for.
Får jeg til slutt våge meg til å komme med et råd i forbindelse med neste runde i forhandlingene om utvidelsen av EU og EØS. La den aktive Europapolitikken begynne i dag med den forestående utvidelsen av EU og det vi må forvente av krav til økning i ?kontingent? for EUs nye medlemsstater Romania og Bulgaria. Siste gang satt Regjeringen på gjerdet og ventet til medlemslandene og Kommisjonen hadde bestemt seg for hvor meget de ville kreve fra det oljerike Norge. Som en finsk diplomat sa: ?Hvorfor kan ikke Norge komme ut selv og foreslå hvor meget og hva de ønsker å betale for?? Og gjør det før tyskerne nok en gang hekter på en resolusjon om at Norges bidrag skal trekkes fra betaling fra medlemslandene. For da får vi igjen alle landene mot oss. Statsminister Stoltenberg bør snarest reise til Sofia og tilby én milliard kroner til oppbygging av barnehjem og vern av barn med hiv-smitte. Så til Bukarest for å love det samme beløpet til å rense opp Donau. UD kan gjøre et underhånden arbeid for å forsikre oss om at prosjektene er velkomne. Da vil vi få politisk aksept av de nye medlemslandene og antakelig komme rimeligere fra det enn å vente på at 25 EU land som skuler på oljerikdommen vår skal igjen bestemme på våre vegne.
En av de viktigste forutsetninger for å skape en aktiv europapolitikk vil være å øke interessen for hva som skjer i EU hos regjeringens medlemmer, i det norske politiske miljøet og i det sivile samfunnet. Får vi løftet de tilsynelatende tekniske problemstillingene opp på et politisk nivå, vil vi også stå sterkere mht å hevde våre interesser overfor våre europeiske naboland. Stortingspresident Jaglands utspill i Aftenposten den 2. mai om behovet for hyppigere og dypere bilaterale kontakter for å søke alliansepartnere i europeiske hovedsteder, er i så måte et meget kjærkomment initiativ. Her er fem andre forslag som kan bidra til dette:
i) I dag bruker den norske forvaltningen langt mindre resurser på deltakelse i den såkalte utredningsfasen i EU ? når Kommisjonen trekker opp forslag til nytt regelverk ? enn våre nordiske naboland som dessuten i tillegg er tilstede både i Rådet og parlamentet der beslutningene blir fattet. Våre interesser ville derfor bli ivaretatt på en betraktelig sterkere måte ved at betydelig økede resurser ble stilt til rådighet forembetsverkets deltakelse i de møter og diskusjoner i denne eneste fasen vi faktisk har adgang til å delta i. Våre representanter ute på den europeiske slagmarken fortjener også å bli bedre utrustet med kunnskap om beslutningsprosessene i EU, skaffe seg egne nettverk og bedre forutsetninger for å fremstille norske interesser i en europeisk sammenheng ? dvs. tenke europeisk. Aktivt europaarbeid i forvaltningen må således bli verdsatt ? og gi grunn for opprykk og anerkjennelse.
ii) Grunnlaget for å øke interessen for EU blir lagt først og fremst hjemme. Regjeringen bør derfor åpne samtlige EØS-spesialutvalg for deltakelse fra det sivile samfunn ? akkurat som Miljøverndepartementet allerede har gjort på oppfordring fra miljøorganisasjonene. Alle EØS-notater bør sendes ut på vid sirkulasjon og databasen for disse svært nyttige utredningene bør gjøres åpen for alle ? noe som Bondevik-regjeringen lovet allerede i april 2001, men som ingen har sett noe til.
iii) I dag gir UD ut noen skarve millioner kroner til ja- og nei-bevegelsen samt noen få ildsjeler via en godt bortgjemt hjemmeside ? med et par ukers søknadsperiode. Aktive Europa-aktører som Bellona (som jeg også jobber for i Brussel) får kun støtte til å spre opplysninger om hva EU gjør i Norge. Regjeringen bør her gjøre en helomvending og heller støtte norske aktører som jobber aktivt opp mot EU-systemet i Brussel. På den måten engasjeres norske organisasjoner og interessegrupper for konkrete europeiske spørsmål på deres område ? og ikke i en meningssløs diskusjon om hvorvidt EU bør eksistere eller ikke!
iv) Det bør vises større interesse for deltakelse i EUs programmer. Vi er særdeles dårlig tjent med at Norge ikke er med i økonomiske samarbeidsprogrammer for miljøet, for NGO?er, vennskapsbyer, osv, som alle andre og langt fattigere land enn Norge deltar i. Mangel på deltakelse i disse programmene betyr ganske enkelt at vi går glipp av muligheter til å delta i politiske diskusjoner. Selvpålagt stenger vi oss ute fra diskusjoner om problemer som berører våre egne interesser. Bondevik-regjeringen uttalte at Norge kun skulle være med i programmer der vi har ?noe å hente?. At vi ikke har råd til de andre programmene ? noe samtlige regjeringer har sagt siden 1994, er ikke særlig troverdig.
v) Men til slutt: La oss inderlig håpe at den nye Stortingsmeldingen holder en nøktern linje med hensyn til hva som er realistisk å få til. Den forrige meldingen (nr 27, 2001-2002), slo fast følgende: Økt deltakelse i ekspertgruppene kan gi økt informasjon og innsikt i utredningsfasen, men kan ikke kompensere for at Norge ikke har adgang til EUs lovgivende organer. Så lenge Regjeringen ikke ønsker å gå inn for EU-medlemskap er dette fortsatt tilfelle, og denne viktige begrensningen i en aktiv norsk europapolitikk bør lesere av meldingen ikke skjermes for.
Får jeg til slutt våge meg til å komme med et råd i forbindelse med neste runde i forhandlingene om utvidelsen av EU og EØS. La den aktive Europapolitikken begynne i dag med den forestående utvidelsen av EU og det vi må forvente av krav til økning i ?kontingent? for EUs nye medlemsstater Romania og Bulgaria. Siste gang satt Regjeringen på gjerdet og ventet til medlemslandene og Kommisjonen hadde bestemt seg for hvor meget de ville kreve fra det oljerike Norge. Som en finsk diplomat sa: ?Hvorfor kan ikke Norge komme ut selv og foreslå hvor meget og hva de ønsker å betale for?? Og gjør det før tyskerne nok en gang hekter på en resolusjon om at Norges bidrag skal trekkes fra betaling fra medlemslandene. For da får vi igjen alle landene mot oss. Statsminister Stoltenberg bør snarest reise til Sofia og tilby én milliard kroner til oppbygging av barnehjem og vern av barn med hiv-smitte. Så til Bukarest for å love det samme beløpet til å rense opp Donau. UD kan gjøre et underhånden arbeid for å forsikre oss om at prosjektene er velkomne. Da vil vi få politisk aksept av de nye medlemslandene og antakelig komme rimeligere fra det enn å vente på at 25 EU land som skuler på oljerikdommen vår skal igjen bestemme på våre vegne.
