Hva Gahr Støre ikke sa
Av Paal Frisvold - 29.apr.2008 @ 16:08 - Kommentér
Det er ikke ofte man her i Brussel fra norsk side får anledning til å lese en så innsiktsfull og klar fremstilling av viktige utviklingstrekk i EU som den redegjørelse utenriksminister Jonas Gahr Støre ga i Stortinget den 22. april.
Spesiell interesse burde gis til hans påpeking av hvordan en rekke enkeltsaker under behandling i EUs beslutningsorganer omfatter vårt eget samfunn. Fra mitt ståsted i Brussel er det fristende å komplettere utenriksministerens ved å rette oppmerksomheten på en del av områder som vi her nede har inntrykk av ikke blir helt forstått av våre hjemlige politikere: Utenriksministeren fremstiller kontaktintensiteten med EUs formannskap som et tegn på vårt nære samarbeide med EU: "Under det foregående, portugisiske EU-formannskapet hadde vi 18 møter på statsminister-, statsråds- og statssekretærnivå".
Imponerende?
Dette kan høres imponerende ut. Sammenligner man imidlertid med svenske eller danske kollegaer, som har nøyaktig samme interesser på spill som oss, ser situasjonen annerledes ut. Under det finske formannskapet for noen år siden regnet jeg ut at finnene ville holde 350 møter på politisk nivå. Og da utelater man ambassadørnivå - som tross alt forbereder alle ministerrådsmøtene.
I tillegg kommer at man her nede dessverre har en tendens til å betrakte norske politikeres besøk som en form for høflighetsvisitter. Ofte velger man de lette temaene med felles synspunkter og utelater de vanskelige og følsomme spørsmålene. Disse samtalene bør aldri forveksles med, og kan på ingen måte erstatte, kontinuerlige politiske diskusjoner og forhandlinger i EUs ministerråd hvor norske myndigheter ikke engang har tilgang til referater fra møtene.
Europakommisjonens energi- og klimapakke fremheves som er et område hvor Norge og EU har felles interesser. Flere av forslagene i Kommisjonens klima- og energipakke vil kunne bli definert som EØS-relevante og dermed få direkte betydning for Norge, fremhever utenriksministeren.
Det ville sende et svært dårlig signal til våre europeiske naboland om det kom frem at Regjeringen faktisk seriøst vurderer om Norge vil slutte seg til pakken eller ikke ? det vil si de konkrete juridiske forpliktende rettsaktene som alle andre land vil innrette seg etter for å sette Europa i stand til å ta sin del av kampen mot klimaendringer.
Andre signaler
I stedet burde vi signalisere høyt og klart at vi ønsker å delta fullt og helt i disse initiativene. Særlig når eksperter uttaler at norsk eksport av ny fornybar energi til kontinentet kan gi oss inntekter på størrelse med petroleumssektoren. Tidligere har både denne og forrige regjeringer forsøkt å holde sentrale miljø og klimadirektiver utenfor EØS-avtalen. Kvotehandelsdirektivet prøvde to regjeringer å holde unna, men etter at Kommisjonen satte direktivet på EØS-komiteens agenda måtte Regjeringen gi opp.
Det samme vil Kommisjonen gjøre med alle de nye tiltakene. Å gi Stortinget inntrykk at vi faktisk har et valg bidrar til å forvirre situasjonen. Til og med Tak-direktivet om NOx-utslipp og Biodrivstoffdirektivet vil snart finne veien inn i EØS-avtalen og norsk regelverk etter at våre politiske myndigheter har forsøkt å holde disse direktivene utenfor avtalen i over syv år. Fordi man i Brussel tenker på Europas felles interesse heller enn nasjonalstatenes vil EU insistere på EØS-relevansen for disse initiativene og derfor påtvinge oss dem. Absurd nok er dette noe vi faktisk har grunn til å være glad for ? våre klima- og miljøpolitiske ambisjoner tatt i betraktning.Så til Kommisjonens forslag til råds- og parlamentsdirektiv om geologisk lagring av CO2. Utenriksministeren synes å vise stor diplomatisk takt overfor sine kanskje mer uvitende politikerkollegaer når han forsiktig uttaler at ?dette vil bli nyttig?. At EU fremlegger og vedtar et juridisk rammeverk for fangst og lagring av CO2 er faktisk av helt grunnleggende interesse for Norge. For som Olje- og energidepartementet redegjorde for i sin notifisering av pilot-anlegget på Mongstad til ESA og Europakommisjonen: I en karbonbegrenset fremtid vil utvikling og bruk av CO2-håndtering være helt essensielt for at Norge kan få anledning til å fortsette utvinning av fossile brensler på sokkelen og, ikke minst, at det kan benyttes til å produsere energi og elektrisitet i land som importerer petroleumsprodukter som vår økonomi er avhengig av.
Så i tillegg til klimautfordringen, står det faktisk i denne saken om vår mulighet til å utnytte vitale nasjonale interesser i fremtiden.Beslutningen om Norges deltakelse i EUs mat-trygghetsorgan, EFSA, er et eksempel på at vi henger etter. Hele syv år tok det å forhandle norsk tilknytning til denne sentrale europeiske aktøren for mattrygghet. Her kunne utenriksministeren ha lagt til at Norge blir det eneste landet som ikke vil kunne få vurdert problemstillinger knyttet til mattrygghet av EFSAs vitenskapelige komité. Derimot blir vi underlagt komiteens uttalelser og avgjørelser. Nok et eksempel på konsekvensen av vår manglende representasjon i EUs mange faglige beslutningsmekanismer.
Nye runder om kontingenten
Et annet, og sannsynligvis stadig mer aktuelt spørsmål, er nye forhandlinger omkring EØS-kontingenten. Mens vårt naboland betaler godt over det dobbelte av oss, får de riktig nok mye tilbake. Men pengene de får tilbake er tildelt ut fra behov som er definert, fremforhandlet og avregnet på basis av felles målsetninger og politiske forhandlinger ? ikke etter de enkelte giverlandenes økonomiske interesser og forgodtbefinnende. At EØS-midlene bidrar til et positivt omdømme for vårt land burde settes i en europeisk sammenheng. I dag åpner våre bidrag mottakernes øyne om Norges situasjon som et eget land utenfor det europeiske samarbeidet med de refleksjoner det fører til; at vi er rike, stae og oss selv nok er mer iøynefallende enn hva vi selv av og til mener er uttrykk for sjenerøsitet.
Bak Balkan
Utenriksministeren sier vi er EUs 28. medlemsland. Om vi er nummer 28, 29, 30 eller 31 spiller kanskje liten rolle. Men erfaringen hos norske aktører i Brussel, inkludert Norges EU-delegasjon, vil jeg påstå, er at hensynet til en rekke land på Balkan og Tyrkia står langt foran oss i køen. Vi må derfor, som utenriksministeren helt riktig understreker, fokusere på områder der vi har store og viktige interesser. Jeg ville kanskje ha lagt til: der EU har interesse av å ha oss med på laget. I Brussel er det få som snakker om å «påvirke EU». Her snakkes det om å komme i posisjon for å bidra til utforming av felles problemstillinger.
Vi kaller det medvirkning. La oss kalle det dét. Alt annet virker komisk i det europeiske samarbeidsklima som er gjennomgangstemaet i Brussel.
Spesiell interesse burde gis til hans påpeking av hvordan en rekke enkeltsaker under behandling i EUs beslutningsorganer omfatter vårt eget samfunn. Fra mitt ståsted i Brussel er det fristende å komplettere utenriksministerens ved å rette oppmerksomheten på en del av områder som vi her nede har inntrykk av ikke blir helt forstått av våre hjemlige politikere: Utenriksministeren fremstiller kontaktintensiteten med EUs formannskap som et tegn på vårt nære samarbeide med EU: "Under det foregående, portugisiske EU-formannskapet hadde vi 18 møter på statsminister-, statsråds- og statssekretærnivå".
Imponerende?
Dette kan høres imponerende ut. Sammenligner man imidlertid med svenske eller danske kollegaer, som har nøyaktig samme interesser på spill som oss, ser situasjonen annerledes ut. Under det finske formannskapet for noen år siden regnet jeg ut at finnene ville holde 350 møter på politisk nivå. Og da utelater man ambassadørnivå - som tross alt forbereder alle ministerrådsmøtene.
I tillegg kommer at man her nede dessverre har en tendens til å betrakte norske politikeres besøk som en form for høflighetsvisitter. Ofte velger man de lette temaene med felles synspunkter og utelater de vanskelige og følsomme spørsmålene. Disse samtalene bør aldri forveksles med, og kan på ingen måte erstatte, kontinuerlige politiske diskusjoner og forhandlinger i EUs ministerråd hvor norske myndigheter ikke engang har tilgang til referater fra møtene.
Europakommisjonens energi- og klimapakke fremheves som er et område hvor Norge og EU har felles interesser. Flere av forslagene i Kommisjonens klima- og energipakke vil kunne bli definert som EØS-relevante og dermed få direkte betydning for Norge, fremhever utenriksministeren.
Det ville sende et svært dårlig signal til våre europeiske naboland om det kom frem at Regjeringen faktisk seriøst vurderer om Norge vil slutte seg til pakken eller ikke ? det vil si de konkrete juridiske forpliktende rettsaktene som alle andre land vil innrette seg etter for å sette Europa i stand til å ta sin del av kampen mot klimaendringer.
Andre signaler
I stedet burde vi signalisere høyt og klart at vi ønsker å delta fullt og helt i disse initiativene. Særlig når eksperter uttaler at norsk eksport av ny fornybar energi til kontinentet kan gi oss inntekter på størrelse med petroleumssektoren. Tidligere har både denne og forrige regjeringer forsøkt å holde sentrale miljø og klimadirektiver utenfor EØS-avtalen. Kvotehandelsdirektivet prøvde to regjeringer å holde unna, men etter at Kommisjonen satte direktivet på EØS-komiteens agenda måtte Regjeringen gi opp.
Det samme vil Kommisjonen gjøre med alle de nye tiltakene. Å gi Stortinget inntrykk at vi faktisk har et valg bidrar til å forvirre situasjonen. Til og med Tak-direktivet om NOx-utslipp og Biodrivstoffdirektivet vil snart finne veien inn i EØS-avtalen og norsk regelverk etter at våre politiske myndigheter har forsøkt å holde disse direktivene utenfor avtalen i over syv år. Fordi man i Brussel tenker på Europas felles interesse heller enn nasjonalstatenes vil EU insistere på EØS-relevansen for disse initiativene og derfor påtvinge oss dem. Absurd nok er dette noe vi faktisk har grunn til å være glad for ? våre klima- og miljøpolitiske ambisjoner tatt i betraktning.Så til Kommisjonens forslag til råds- og parlamentsdirektiv om geologisk lagring av CO2. Utenriksministeren synes å vise stor diplomatisk takt overfor sine kanskje mer uvitende politikerkollegaer når han forsiktig uttaler at ?dette vil bli nyttig?. At EU fremlegger og vedtar et juridisk rammeverk for fangst og lagring av CO2 er faktisk av helt grunnleggende interesse for Norge. For som Olje- og energidepartementet redegjorde for i sin notifisering av pilot-anlegget på Mongstad til ESA og Europakommisjonen: I en karbonbegrenset fremtid vil utvikling og bruk av CO2-håndtering være helt essensielt for at Norge kan få anledning til å fortsette utvinning av fossile brensler på sokkelen og, ikke minst, at det kan benyttes til å produsere energi og elektrisitet i land som importerer petroleumsprodukter som vår økonomi er avhengig av.
Så i tillegg til klimautfordringen, står det faktisk i denne saken om vår mulighet til å utnytte vitale nasjonale interesser i fremtiden.Beslutningen om Norges deltakelse i EUs mat-trygghetsorgan, EFSA, er et eksempel på at vi henger etter. Hele syv år tok det å forhandle norsk tilknytning til denne sentrale europeiske aktøren for mattrygghet. Her kunne utenriksministeren ha lagt til at Norge blir det eneste landet som ikke vil kunne få vurdert problemstillinger knyttet til mattrygghet av EFSAs vitenskapelige komité. Derimot blir vi underlagt komiteens uttalelser og avgjørelser. Nok et eksempel på konsekvensen av vår manglende representasjon i EUs mange faglige beslutningsmekanismer.
Nye runder om kontingenten
Et annet, og sannsynligvis stadig mer aktuelt spørsmål, er nye forhandlinger omkring EØS-kontingenten. Mens vårt naboland betaler godt over det dobbelte av oss, får de riktig nok mye tilbake. Men pengene de får tilbake er tildelt ut fra behov som er definert, fremforhandlet og avregnet på basis av felles målsetninger og politiske forhandlinger ? ikke etter de enkelte giverlandenes økonomiske interesser og forgodtbefinnende. At EØS-midlene bidrar til et positivt omdømme for vårt land burde settes i en europeisk sammenheng. I dag åpner våre bidrag mottakernes øyne om Norges situasjon som et eget land utenfor det europeiske samarbeidet med de refleksjoner det fører til; at vi er rike, stae og oss selv nok er mer iøynefallende enn hva vi selv av og til mener er uttrykk for sjenerøsitet.
Bak Balkan
Utenriksministeren sier vi er EUs 28. medlemsland. Om vi er nummer 28, 29, 30 eller 31 spiller kanskje liten rolle. Men erfaringen hos norske aktører i Brussel, inkludert Norges EU-delegasjon, vil jeg påstå, er at hensynet til en rekke land på Balkan og Tyrkia står langt foran oss i køen. Vi må derfor, som utenriksministeren helt riktig understreker, fokusere på områder der vi har store og viktige interesser. Jeg ville kanskje ha lagt til: der EU har interesse av å ha oss med på laget. I Brussel er det få som snakker om å «påvirke EU». Her snakkes det om å komme i posisjon for å bidra til utforming av felles problemstillinger.
Vi kaller det medvirkning. La oss kalle det dét. Alt annet virker komisk i det europeiske samarbeidsklima som er gjennomgangstemaet i Brussel.
Kreative EØS-penger
Av Paal Frisvold - 04.apr.2008 @ 09:36 - Kommentér
Fremtidens EØS-kontigent ligger i støpeskjeen. Resultatet bør bli en dugnad for utslippsfrie kraftverk, støtte til akademia og institusjonsbygging i EUs nye medlemsland.
De autoritære regimenes fall i Spania og Portugal i begynnelsen av 1970-årene åpnet for at landene kunne søke medlemskap i den tids Europeiske fellesskap (EF). Men lav levestandard og vaklende samfunnsinstitusjoner holdt landene utenfor helt frem til 1986. De tidligere østblokklandene sto i den samme situasjon etter slutten på den kalde krigen. Noen vil mene at de to nyeste medlemmene av EU, Romania og Bulgaria fortsatt ikke har en samfunnsstruktur som gjør dem i stand til å etterleve EUs felles regelverk. Men grunntanken i EUs kontinuerlige utvidelse er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk. EUs formål er å løfte medlemslandene opp økonomisk - og sørge for at de alle trekker nytte av økonomisk vekst, sysselsetning og velstandsøkning.
Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det ansett som økonomisk og politisk rett og rimelig at de rike EFTA-landene bidro økonomisk til denne prosessen. I EØS-avtalen, som få trodde skulle fungere særlig lenge, ble det derfor fastsatt et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning for de første fem årene. Etter fire år, i 1996, ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene. Dette prøvde Norge, sammen med Island og Liechtenstein å motsette seg, noe som ble svært dårlig mottatt i EU. Tross intens lobbying av tidligere EFTA-partnere som Sverige, Finland og Østerrike, måtte vi gi etter ? særlig etter at den spanske ambassadøren troppet opp på et komitémøte i EØS og nær på ga en forelesning i europeisk historie og solidaritet. Enda mer virkningsfullt var Spanias blokkering av nye EU-rettsakter som skulle inn i EØS-avtalen.
Fremtidens bidrag
EUs maktdemonstrasjon var ikke pen. Men i et historisk perspektiv kan vi kanskje være takknemlige. Det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte et hundre og tyve millioner mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom. Over de siste fem årene har Norge bidratt med om lag en milliard kroner til dette. Statistisk sentralbyrå har uttalt at beløpet representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer for øvrig under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land hvis underskudd ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna er derfor hevet over tvil.
I disse dager starter forhandlingene om den nye EØS-kontingenten fra 2009 til 2014. I lys av den nylige utvidelsen til Bulgaria og Romania, og ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med et krav fra EUs side om en betydelig øking av vårt bidrag til den felles europeiske dugnad.
Regjeringen ønsker størst mulig norsk deltakelse i prosjekter finansiert av EØS-midlene. Helt naturlig ? til tross for den klare ordlyden i avtalen om at pengene skal være brukerstyrte. Verre er det når vi hører at det krangles om fordeling av pengene i den grad at norske ambassader mottar klagenoter i flere mottakerland og blir bedt om å holde seg unna fordelingen av støtten. En større, helhetlig undersøkelse av ordningen ville muligens være nyttig for alle parter.
Miljø og kunnskap
I mellomtiden bør vår kreative tenkning rundt hvordan pengene kan anvendes rammes inn i et europeisk perspektiv snarere enn et særnorsk. En klar vinner er finansiering av demonstrasjonsanlegg for kullkraftverk med fangst og lagring av CO2. Sammen med energieffektivisering og fornybar energi representerer denne teknologien i dag EUs satsingsområde for å kunne nå de ambisiøse målsetningene for reduksjon av klimagasser. Polen, som mottar halvparten av EØS-kontigenten, skal bytte ut halvparten av alle kullkraftverk over de neste tyve årene. At Norge selv er premissleverandør av politikk og teknologi på dette området gjør valget lett. Situasjonen er lignende i andre mottakerland.
Både fra mottakernes og et europeisk synspunkt kan neste prioritet være utvikling av kunnskap. Akademiske miljøer i de nye medlemslandene tilhører dem som har tapt mye på overgangen til markedsøkonomi, tross fordelene av adskillig større intellektuell frihet. Ny finansiering av forsknings- og universitetsmiljøer gir anledning til utvikling av egen kunnskap og prioriteringer - ut fra landenes egne forutsetninger, ikke hva vi i Norge anser som viktig.
Tredje prioritet bør være å bidra til EUs egne budsjetter for å styrke oppbyggingen av samfunnsinstitusjoner i mottagerlandene. For å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som ?strøpenger? bør Regjeringen vurdere å bidra rett inn i EUs egne budsjetter - som tross alt vil bidra til å styrke de mekanismer og prosesser som landene er med på å utarbeide selv i Brussel. Dette som uttrykk for at vi respekterer EUs intereuropeiske dugnad like meget som EU respekterer vårt utenforskap. Beløpenes størrelse bør tilsi at det kan være en lettelse for EFTA-landene å overlate administrasjonen til et apparat som har både erfaring og kompetanse på området. Om vi mister styringen vil det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss innenfor EØS.
De autoritære regimenes fall i Spania og Portugal i begynnelsen av 1970-årene åpnet for at landene kunne søke medlemskap i den tids Europeiske fellesskap (EF). Men lav levestandard og vaklende samfunnsinstitusjoner holdt landene utenfor helt frem til 1986. De tidligere østblokklandene sto i den samme situasjon etter slutten på den kalde krigen. Noen vil mene at de to nyeste medlemmene av EU, Romania og Bulgaria fortsatt ikke har en samfunnsstruktur som gjør dem i stand til å etterleve EUs felles regelverk. Men grunntanken i EUs kontinuerlige utvidelse er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk. EUs formål er å løfte medlemslandene opp økonomisk - og sørge for at de alle trekker nytte av økonomisk vekst, sysselsetning og velstandsøkning.
Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det ansett som økonomisk og politisk rett og rimelig at de rike EFTA-landene bidro økonomisk til denne prosessen. I EØS-avtalen, som få trodde skulle fungere særlig lenge, ble det derfor fastsatt et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning for de første fem årene. Etter fire år, i 1996, ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene. Dette prøvde Norge, sammen med Island og Liechtenstein å motsette seg, noe som ble svært dårlig mottatt i EU. Tross intens lobbying av tidligere EFTA-partnere som Sverige, Finland og Østerrike, måtte vi gi etter ? særlig etter at den spanske ambassadøren troppet opp på et komitémøte i EØS og nær på ga en forelesning i europeisk historie og solidaritet. Enda mer virkningsfullt var Spanias blokkering av nye EU-rettsakter som skulle inn i EØS-avtalen.
Fremtidens bidrag
EUs maktdemonstrasjon var ikke pen. Men i et historisk perspektiv kan vi kanskje være takknemlige. Det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte et hundre og tyve millioner mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom. Over de siste fem årene har Norge bidratt med om lag en milliard kroner til dette. Statistisk sentralbyrå har uttalt at beløpet representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer for øvrig under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land hvis underskudd ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna er derfor hevet over tvil.
I disse dager starter forhandlingene om den nye EØS-kontingenten fra 2009 til 2014. I lys av den nylige utvidelsen til Bulgaria og Romania, og ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med et krav fra EUs side om en betydelig øking av vårt bidrag til den felles europeiske dugnad.
Regjeringen ønsker størst mulig norsk deltakelse i prosjekter finansiert av EØS-midlene. Helt naturlig ? til tross for den klare ordlyden i avtalen om at pengene skal være brukerstyrte. Verre er det når vi hører at det krangles om fordeling av pengene i den grad at norske ambassader mottar klagenoter i flere mottakerland og blir bedt om å holde seg unna fordelingen av støtten. En større, helhetlig undersøkelse av ordningen ville muligens være nyttig for alle parter.
Miljø og kunnskap
I mellomtiden bør vår kreative tenkning rundt hvordan pengene kan anvendes rammes inn i et europeisk perspektiv snarere enn et særnorsk. En klar vinner er finansiering av demonstrasjonsanlegg for kullkraftverk med fangst og lagring av CO2. Sammen med energieffektivisering og fornybar energi representerer denne teknologien i dag EUs satsingsområde for å kunne nå de ambisiøse målsetningene for reduksjon av klimagasser. Polen, som mottar halvparten av EØS-kontigenten, skal bytte ut halvparten av alle kullkraftverk over de neste tyve årene. At Norge selv er premissleverandør av politikk og teknologi på dette området gjør valget lett. Situasjonen er lignende i andre mottakerland.
Både fra mottakernes og et europeisk synspunkt kan neste prioritet være utvikling av kunnskap. Akademiske miljøer i de nye medlemslandene tilhører dem som har tapt mye på overgangen til markedsøkonomi, tross fordelene av adskillig større intellektuell frihet. Ny finansiering av forsknings- og universitetsmiljøer gir anledning til utvikling av egen kunnskap og prioriteringer - ut fra landenes egne forutsetninger, ikke hva vi i Norge anser som viktig.
Tredje prioritet bør være å bidra til EUs egne budsjetter for å styrke oppbyggingen av samfunnsinstitusjoner i mottagerlandene. For å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som ?strøpenger? bør Regjeringen vurdere å bidra rett inn i EUs egne budsjetter - som tross alt vil bidra til å styrke de mekanismer og prosesser som landene er med på å utarbeide selv i Brussel. Dette som uttrykk for at vi respekterer EUs intereuropeiske dugnad like meget som EU respekterer vårt utenforskap. Beløpenes størrelse bør tilsi at det kan være en lettelse for EFTA-landene å overlate administrasjonen til et apparat som har både erfaring og kompetanse på området. Om vi mister styringen vil det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss innenfor EØS.
