Paal Frisvold

I Brussel kommer det stadig flere besøk av nordmenn som vil se, ta og føle på hva som er i ferd med å skje i Europa.

De ønsker å bli oppdatert om EUs politikk på områder de jobber med, og forstå hvordan viktige rammevilkår blir utformet og vedtatt. I løpet av de siste årene har vi som møter og snakker med disse gruppene registrert en markant holdningsendring. To spørsmål stilles fra tvilere i omtrent alle grupper, enten det er studenter, politikere, myndighetsansatte eller representanter fra næringslivet: Hvor mye koster det å bli medlem? og Går det an å melde seg ut?

Spørsmålene sier mye om vår usikre holdning til det store og ukjente. Men svarene er enkle.

Ifølge Stortingsmelding 8 fra 2004 har Finansdepartementet regnet ut at det vil koste Norge ca ni milliarder kroner årlig å være medlem av EU. Det er beløpet vi må betale netto etter at vi har trukket fra det vi ville motta i støtte til jordbruk, infrastrukturutbygging, prosjektstøtte til næringslivet, forskningsprosjekter osv. Sverige betaler i dag netto 14,5 milliarder svenske kroner per år.

Og ja, det går an å melde seg ut. Grønland - som ikke engang er en suveren stat men under Danmark - gjorde det i begynnelsen av 1980-årene og det er nedfelt en egen rett til å melde seg ut i den nye traktaten - som dog ikke enda er trådt i kraft.

Så til dette med vår usikre holdning. Vi har i Norge en lang tradisjon for å forholde oss tvilende til store, ukjente internasjonale prosesser. Listen er faktisk ganske imponerende:

• I 1890-årene avslo Stortinget å overta det juridiske ansvaret for Spitsbergen. Grunnen var at det ville involvere oss for sterkt med flere stormakter;
• I 1920-årene var det stor motstand mot medlemskap i Folkeforbundet;
• I slutten av 1940-årene vegret regjeringen seg lenge mot å ta imot Marshall-hjelpen. Ikke før Sverige aksepterte bidraget fra amerikanerne sa også Norge ja.
• Opprettelsen av NATO, på samme tid, var naturlig nok gjenstand for omfattende debatt;
• I 1950-årene gikk regjeringen imot opprettelsen av den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMCO (nå IMO), fordi man var redd den ikke ville tjene våre egne interesser;
• Opprettelsen av Nordisk Råd i 1950-årene møtte sterk motstand i store deler av det politiske landskapet - og særlig opprettelsen av det felles nordiske arbeidsmarkedet.
• I 1972 gjennomførte regjeringen folkeavstemning for å ta avgjørelsen om Norge skulle bli medlem av EF. Nei-siden vant med et par prosentpoengs overvekt;
• Det samme skjedde i 1994. Da med kun 60.000 nei-stemmer for mye.

Denne merittlisten viser at vi i høyere grad enn andre synes å ha en innebygd skepsis overfor politisk avgjørende former for internasjonalt samarbeid, som alle i ettertid har vist seg å være spesielt fordelaktig nettopp for små nasjoner som vår egen. Historien har imidlertid hver gang vist oss at alle de gangene skepsisen har truet med å ta overhånd er den også heldigvis for oss senere blitt overvunnet.

I dag opplever vi at diskusjonen om vårt forhold til EU tar nye og uventede vendinger. Saksområder som tidligere ble brukt av motstanderne fremstår plutselig som argumenter for å slutte seg til. Det mest påfallende er EUs nye og ambisiøse lederskap på miljøsiden, mens «miljønasjonen Norge» synes å stampe i bakkene, særlig i forhold til klimautfordringene og våre internasjonale forpliktelser i henhold til Kyoto-protokollen.

Men enda viktigere er utvilsomt utviklingen av EU til et virkelig all-europeisk samarbeid. Er det noen som husker hvordan den norske nei-siden før folkeavstemningen i 1994 raljerte over planene om en utvidelse av EU østover? I disse dager har den norske regjering - under trussel om en betydelig svekkelse av EØS-avtalen ? for andre gang på noen få år måttet akseptere å betale omtrent dobbelt så mye som den syntes var ?rimelig? for å bidra til integreringen av nye medlemsland fra den gamle Øst-Europa. Og atskillig mer må antakelig til når nåværende finansieringsavtalen går ut 1. mai 2009.

Det er dette all-europeiske samarbeidet vi i dag står utenfor. Riktignok deltar vi i stor grad på det økonomiske området. Men både miljøambisjoner, utvikling av utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid og ikke minst utvidelsene i seg selv minner oss om at EU først og fremst er et politisk prosjekt.

For Norge burde tiden snart være inne for å overvinne vår innebygde skepsis og engasjere oss i det prosjektet som snart alle andre land i Europa har gått inn i.