Paal Frisvold

Tusen takk for de mange gode og ofte saftige kommentarene på mitt første innlegg på NA24! Jeg vil gjerne få svare på oppfordringen til DfA, NO og Gjest som ber meg komme med tre eksempler på at utfallet ville blitt et annet om Norge hadde vært medlem av EU. La meg gi følgende eksempler:

1. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften: At Norge måtte avskaffe denne velfunksjonerende og nyttige ordningen skyldtes i stor grad at vi ikke var med på å utarbeide retningslinjene som Kommisjonen la til grunn for å avgrense ulovlig statsstøtte. Norske myndigheter hadde på den tiden faktisk ikke adgang til Kommisjonens rådgivende komité for statsstøtte. I dag har vi lov til å stille med én representant - mot at denne ikke sier noe og holder en lav profil under møtene. Det samme gjelder representanten fra ESA - som senere skal håndheve regelverket i Norge! Hadde vi vært medlem av EU hadde norske myndigheter kunnet legge frem argumentasjon for hvorfor den norske ordningen er fornuftig til de som er ansvarlige for å vedta regelverket. I tillegg hadde vi hatt en norsk kommissær som hadde hatt politisk tyngde og stemmerett i kommisjonens kollegium, hvor reglene vedtas og håndheves. I stedet kom Norske myndigheter først på banen etter at Kommisjonen hadde vedtatt reglene og forøvrig avviklet den svenske ordningen - noe som gjorde at ESA ikke hadde noe annet valg enn å innføre samme krav overfor Norge.

2. Gassmarkedsdirektivet: Dette direktivet tvang Norge til å nedlegge Gassforhandlingsutvalget (GFU) som satte rammene for salg av norsk gass til Europa. Hadde Norge vært medlem av EU er det stor sannsynlighet for at direktivet hadde fått et annet utfall, da vi ville hatt anledning til å legge frem våre argumenter og spesifikke forhold for alle EU-landenes representanter (i EUs ministerråd - der diskusjonen, forhandlingene og vedtakene finner sted). Uansett hadde vi høyst sannsynlig fått gjennomslag for den seks år lange overgangsordningen som Olje- og energidepartementet ba så sårt om - og som ville gitt oss muligheter til å ferdigforhandle flere avtaler på de vilkårene vi mente selv var best. Etter at vi hadde bedt om seks år, tre år og så ett års overgangstid (i EØS-komiteen), ble Norge regelrett tvunget til å integrere direktivet i norsk rett umiddelbart. Norske myndigheter hadde ikke en gang anledning til å legge frem saken for representantene for EUs medlemsland. Det var det Europakommisjonens representant, i dag EU-ambassadør Percy Westerlund, som gjorde på våre vegne. At vi ikke engang kan har muligheten til å snakke til EU-landenes representanter i EUs ministerråd - men må be EU-kommisjonene om å gjøre det for oss - er et stort demokratisk problem.

3. Lakseavtalen: Hadde Norge vært medlem av EU hadde Kommisjonen ikke hatt anledning til å innføre straffetoll eller minstepris på eksport av norsk laks til EU. Da hadde saken ligget hos våre egne konkurransemyndigheter. Antidumping tiltak er nemlig ikke lovlig overfor egne medlemsland.

Her har jeg nevnt tre av uendelig mange eksempler på hva som foregår i Brussel på alle europeiske lands vegne - slett ikke bare på våre. Det er jo ikke bare vi som har særinteresser - alle land i Europa har det. Vi nærmer oss hovedsaken ved EU når vi går ut over disse nevnte og temporære detaljspørsmålene som i tid og betydning neppe strekker seg stort lenger enn en ti-årsoperiode. Hovedsaken er en ganske annen: EU er en europeisk samarbeidsprosess. En prosess som er gjenstand for så vel fremgang som tilbakeslag. Men det vesentlige er at alle europeiske land tar del og får anledning til å fremme sine interesser og synspunkter i alle de saker som dukker opp etter hvert. Alle. bortsett fra vi. Både politisk og økonomisk kan vi ikke komme bort fra at vi er en del av dette Europa. At vi til enhver tid er avhengig av hva som foregår der - og at vi, som alle andre, er nødt til å forholde oss til våre nære naboer. Dette har resten av våre naboland forstått. Aldri i europeisk historie har små land hatt så stor innflytelse på den politiske og økonomiske utvikling i vår verdensdel som i dag. Noe som ene og alene skyldes de konstitusjonelle og praktiske arbeidsformer som lagt opp i EU. Og som jo også alle andre drar nytte av. Det er nesten noe tragikomisk over at vi betaler store bidrag for å få praktisk nytte av det marked og de rettsnormer som EU har opprettet - men fraskriver oss muligheten til å være med i arbeidet med beslutninger som vi i alle tilfelle er nødt til å ta inn over oss. "No taxation without representation" lært vi alle at amerikanerne sa til sine engelske koloniherrer allerede på 1700-tallet. I det 21. århundre - med langt sterkere grad av internasjonal avhengighet, gjør vi det motsatte. Vi lar oss beskatte uten at vi får være med i en stadig sterkere grad av internasjonal styring av våre egne hjemlige forhold. En form for et internasjonal - og spesielt europeisk - samspill som vokser seg stadig sterkere og mer omfattende i tiden som kommer. (Det er ikke bare i fotball at Nils Arne Eggens samhandelsfilosofi er nøkkelen til suksess.) Vårt aktuelle problem er faktisk: Hvor lenge kan vi holde oss utenfor den europeiske familie - og: hva gjør vi i mellomtiden for å forberede oss best mulig til å ta del i og hegne om egne interesser i en sameksistens som bare vokser seg større og større, politisk, kulturelt og økonomisk?

Vennlig hilsen

Paal Frisvold

Under en nylig avholdt EU-konferanse holdt en av våre nåværende statssekretærer et innlegg der ordet ?Norge? ble nevnt hele 44 ganger. Den britiske kollegaen nevnte i sitt innlegg navnet på sitt eget hjemland 3 ganger. I stedet ble EU nevnt 33 ganger. Våre europeiske naboer oppfatter vår manglende interesse for fellesskapet som mangel på kunnskap om og forståelse for hvordan dagens europeiske problemstillinger debatteres og løses. Det er vesentlig forskjell på å diskutere miljøtiltak eller næringspolitikk i f.eks. Nordisk Råd, OECD eller FN ? hvor det stort sett dreier seg om uforpliktende meningsutvekslinger ? og det å diskutere lovforslag i EU-institusjonene. Der handler det om konkrete og bindende beslutninger som krever harde forhandlinger og kontinuerlig jakt på allierte eller kompromisser som alle parter kan leve med.

Arbeidsformen i EØS er i praksis at regelverket blir utviklet og vedtatt av EU-landene i Brussel, mens norske myndigheter sitter igjen hjemme og avventer resultatet. Konsekvensen er at EU-regelverkets innflytelse på og i vårt samfunn blir effektivt kamuflert. På denne måten er EU langt mer usynlig i Norge enn i andre land. (Med mulig unntak for de situasjoner der man finner det bekvemt å gi EU skylden for nye og kostbare regler på områder som mattrygghet, sikkerhet på fiskefartøyer eller EU-kontroll på biler.)

I det siste har vi registrert et velkomment unntak fra dette når det gjelder tjenstedirektivet og kjemikalie-forordningen REACH. Når norske regjeringsmedlemmer ikke har anledning til å forsvare våre nasjonale interesser i EUs ministerråd har det liten hensikt å diskutere dem hjemme. Her i Brussel er vi derfor vitne til at norske næringslivsaktører ofte faller utenfor i diskusjoner og blir lett oppgitte av EUs omfattende prosesser. De ekskluderes fra å ta del i de problemstillinger deres konkurrenter og samarbeidspartnere bryner seg på i nasjonale og europeiske arenaer.

Derfor er det positivt at Regjeringen er i ferd med å legge frem en handlingsplan for vårt samarbeide med EØS/EU. Så vidt jeg har forstått synes den i hovedsak å legge opp til en bedre utnyttelse av EØS? egne institusjoner. Tanken kan synes god i teorien, men la oss se nærmere på hvordan disse institusjonene fungerer i praksis. De finnes på tre nivåer; statsleder-, politisk- og embetsmannsnivå. Når det gjelder EØS-toppmøter for statsledere i alle EU- og EFTA-land ble denne ordningen avviklet for godt i 1999. Dernest, det politiske arbeidet i EØS-rådsmøtene var opprinnelig tenkt som forum for diskusjoner på utenriksministernivå. Under det franske formannskapet i 2000 ble disse møtene imidlertid redusert til møte med formannskapets utenriksminister, Kommissæren for utenrikssaker og Ministerrådets Generalsekretær, Javier Solana. Over de siste årene har Kommisjonen stilt med en byråsjef, mens Solana rett og slett er uteblitt. Tilslutt, når det gjelder forhandlinger på embetsnivå heter det i St. prp. 100 fra 1992 om Stortingets samtykke til EØS-avtalen, at EØS-komiteen skal sørge for en ?kontinuerlig samrådsprosess? mellom EU- og EFTA-pilarene om rettsakter som senere skal taes inn i avtalen. Som det påvises i St. Meld. 27 fra 2002 er ikke dette tilfelle. Ingen representanter fra EU-landene møter selv om hvert lands navneskilt står fremme som demonstrativt vitnesbyrd om EUs manglende interesse for å høre norske synspunkter. Derimot benytter Kommisjonen møtene flittig til å diskutere bilaterale problemstillinger som forskjellige EU-land måtte ha med Norge.

Det er likevel en meget god nyhet at norske politikere iht. handlingsplanen vil bruke mer tid i Brussel og dermed sette seg inn i og interessere seg mer for hva som foregår i Europa. Utfordringen kommer imidlertid til å ligge i å få vekket tilsvarende interesse på EU-siden. Vi vil bare ha begrenset glede av å stille mannsterke så lenge ingen er tilstede på den andre siden av bordet. Dette er hovedproblemet vårt.: Så lenge vi er utenfor, og ikke en del av EUs løpende ?gi - og - ta?-prosesser, er vi ikke særlig interessante. Særlig når EU vet at vi i alle fall kommer til å tilpasse oss de beslutningene de treffer. Det kan i og for seg være ?lett? å ha det slik. Men, i lengden kan mangelen på innflytelse bli en uutholdelige tilværelse.