Tre ganger for mye
De siste dagers debatt om Norges forhandlinger med EU om økonomiske bidrag til utvidelse av EØS-avtalen bekrefter en kontinuerlig politikk på dette området.
Første gang
Allerede under Bondevik I-regjeringen var den norske holdningen at man skulle avslutte det finansielle bidraget til å utjevne de sosiale og økonomiske forskjellene i Europa etter at den første perioden var avsluttet i 1999. Dette gjorde Norge kjent på et ministerrådsmøte i Luxembourg sommeren 1998 og hvor utenriksminister Knut Vollebækk ble gjenstand for en uvanlig hendelse.
Midt i Vollebekks innlegg trykket EUs utenrikshandelskommissær på mikrofonknappen foran seg og Vollebekk ble sittende og mime i noen fattige sekunder før han skjønte at hans stemme var blitt fadet ut. I stedet forklarte kommissæren høflig at hans delegasjon ønsket en kort «time-out» for å en intern rådslåing. Det hersket litt forvirring på den andre siden av bordet. Men etter cirka syv minutter kom Kommissæren tilbake. Han kunne fortelle at på forslag fra den spanske delegaten hadde alle EU-landene kommet frem til at de ikke kunne akseptere den norske (islandske og liechtensteinske) unilaterale bestemmelsen om å stanse den økonomiske hjelpen til Middelhavslandene og Irland. Vollebekks smil stivnet litt, men på elegant diplomatisk vis uttalte han at EFTA-landene ville se nøye på EUs nye initiativ.
Én uke senere sendte ambassadøren ved Den spanske permanente representasjonen til EU en note til Utenrikskommissæren i Europakommisjonen hvor han meddelte at Spania ville nedlegge veto mot innlemmelse av rettsakter og programsamarbeidet i EØS-avtalen så lenge EFTA-landene ikke godtok å forlenge finansieringsmekanismen.
I de etterfølgende tre-fire uker var den norske holdningen klar. I EØS-avtalen stod det ingenting om at det økonomiske bidraget fra EFTA-landene skulle fortsette etter de først fem årene. Norge hadde jussen på sin side. På det neste møtet i EØS-komiteen ankom Kommisjonen og den spanske ambassadøren. Aldri tidligere – eller senere - har et av EUs medlemslands ambassadører deltatt på et EØS-komitémøte, tross at navneskiltet med korresponderende flagg til hvert eneste land alltid blir satt ut rundt møtebordet. Prins Nicolas av Liechtenstein, fyrstedømmets ambassadør til EU, ledet diskusjonen på vegne av EFTA-landene. Hans lavmelte og forsiktige fremtoning ble stående i krass motsetning til den spanske ambassadøren høylytte innlegg.
I tre måneder blokkerte spanjolene store deler av EØS-avtalen. På EFTA-siden kom man raskt sammen for å redde situasjonen. Det ble fort klart at pengene skulle betales. Det vil si ca. én milliard kroner over fem år. Men hvordan? Tre alternativer ble lansert: Island ønsket at EFTA-bidraget skulle kanaliseres de fattigste landene i Europa via Det sosiale og økonomiske fondet til Europarådet i Strasbourg. Liechtenstein ønsket at pengene skulle doneres til EUs miljøprogram LIFE, mens Norge ville gi de til Den nordiske investeringsbanken i Helsingfors. Europakommisjonen kunne ikke godta noen av disse alternativene pga begrenset muligheter til innsyn og styring – fra begges sider. Løsningen ble en forlengelse av den eksisterende ordningen. Det tok flere måneder å få på plass den nye ordningen. Flere hundrede rettsakter hopet seg opp og skapte store forsinkelser i arbeidet med å opprettholde EØS-avtalen.
Andre gang
EUs ønske om å løfte ti av sine naboland opp av fattigdom og forankre dem i demokratiske og markedsøkonomisk system ble en realitet den 1. mai 2004. Forhandlingsprosessen hadde vært lang og smertefull for mange i de fattige landene som måtte omstille seg blant annet for å åpne opp for konkurrerende import fra vesten. Forhandlingene mellom EU og EFTA-landene om EFTA-landenes økonomiske bidrag til dette historiske løftet kom gang ikke før høsten 2003.
For EU-landene var naturlig nok ikke forhandlinger med EFTA-partnere høyt prioritert under innspurten i opptaket av de ti nye medlemslandene. Men når EUs ministerråds arbeidsgruppe for EFTA-saker endelig begynte å tenke på hvor mye de skulle kreve av to av verdens rikeste land, var det klar at beløpet ville være betydelig. Tyskland stod midt i en svært alvorlig økonomisk situasjon etter at alle krefter ble brukt til å betale for å bygge opp det ruinerte tidligere Øst-Tyskland. Den tyske regjeringen fremla derfor en resolusjon om at pengene fra EFTA-landene skulle føre til en tilsvarende reduksjon av bidragene fra de eksisterende medlemslandene. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt av EUs ministerråd og gav dermed Kommisjonen et særdeles sterkt mandat til å sørge for at EFTA-landene betalte mest mulig.
Igjen satt den norske regjeringen og ventet i spenning på hva EU-landene skulle komme frem til. Hva som var det opprinnelige kravet fra EU kan ikke sies med sikkerhet. Noen sier de ba om 50 milliarder kroner, andre sier 25 milliarder. Etter seks måneders særdeles harde forhandlinger endte det med i underkant av 10 milliarder kroner – over perioden 2004 – 2009 – ti ganger så mye som under den foregående periode. Mange av oss som stadig deltok på møter om hvordan EU skulle fordele pengene til EUs 6. rammeprogram i Kommisjonens Charlemagne-bygg skjemtes over at utsendingene fra den norske regjeringen satt i møtesalen ved siden av og nærmest prutet.
En av årsakene til at forhandlingene dro ut i tid var at Norges EFTA-partnere, Island og Liechtenstein, nektet å betale noe særlig mer enn de hadde gjort i den forrige perioden. EU presset sterkt på og Bondevik-regjeringen var redd for at EØS-avtalen kunne få et slag for baugen, noe som kunne bidra til å fremtvinge en ny debatt om Norges forhold til EU. På grunn av av den borgelige regjeringens selvmordsklausul i EU-spørsmålet gav han derfor omsider beskjed om å betale det som trengtes. Resultatet ble at den eksisterende ordningen ble øket fra cirka en milliard til cirka fire og en halv milliard kroner, og en helt ny ordning – kun betalt av Norge, ble opprettet, på cirka fem milliarder kroner. I praksis ble det til at Norge måtte betale – og fortsatt betaler – for Island og Liechtenstein.
Den norske regjeringens første forslag var å gi alle pengene til Europakommisjonen – slik som vi i EØS-avtalen gjør med utforming av regelverk. Igjen strandet det på Kommisjonen som ikke kunne gi norsk innsyn i hvordan pengene ble brukt – noe Norge ikke kunne godta. Den europeiske investeringsbanken (EIB) ønsket heller ikke å forvalte midlene. Dermed ble en egen struktur opprettet. Forhandlingen ble avsluttet like før utvidelsen fant sted den 1. mai 2004, men for sent til å kunne klargjøres og ratifiseres av alle EU-landene i tide. Kommisjonen innhentet derfor et mandat fra medlemslandene som gjorde det mulig å fortsette avtalen frem til ratifikasjonsprosedyrene kunne fullføres.
Prisen? I underkant av ti milliarder kroner over fem år. Samtidig måtte Norge godta å sende fiskefangst fra danske trålere i transitt gjennom Norge og oppheve de tollfrie kvotene for eksport av fisk til de nye medlemslandene.
Tredje gang
I dag, snart halvannen måned etter at EU igjen har utvidet med to nye land, sitter vi faktisk i en enda verre situasjon enn tidligere. Denne gangen har vi ikke engang klart å bli enige om hvor mye vi skal delta med for å hjelpe noen av de aller fattigste landene i Europa til å komme opp på vårt eget velstandsnivå.
EU har bedt om fem hundrede millioner kroner. Norge vil ikke gi ett øre mer enn 250 millioner. I tillegg ønsker regjeringen en større og mer direkte styring over midlene denne gangen. Her ligger en av den mest åpenbare benektelse av hvordan selve EU-samarbeidet fungerer. Regjeringen ønsker en form for bilateral avtale som kan komme norske bedrifter og organisasjoner til gode. Da overser regjeringen selve målsetningen og grunnlaget for EUs samarbeidsform, nemlig at alle aktører i hele Europa skal få anledning til å bidra. Man legger alle pengene i én pott, for at de skal fordeles til de prosjektene som er mest lønnsomme, effektive og hensiktsmessige for mottakerne. Ikke til ett eget lands forgodtbefinnende. EUs medlemsland svarte den 16. januar i år med å fryse innlemming av nye EU-rettsakter i EØS-avtalen. Nå er det ikke bare Spania som blokkerer, men samtlige 27 medlemsland. I følge Europakommisjonen skal EU-landene være sjokkert over den norske holdningen.
Er det årsaken at regjeringen valgte å holde nyheten unna offentligheten?
- Så mye på spill for så lite
Det er mulig at den norske forhandlingstaktikken blir godt mottatt i politiske kretser i SV og Senterpartiet som sikkert vil vinne velgere på at Norge tør å stå opp mot store slemme EU. Spørsmålet blir om vennene de får på hjemmebane kan veie opp mot måten alle 27 land i et alleuropeisk EU ser på dem: Tenk at et så rikt land kan sette så mye på spill for å oppnå så lite? Ute i Europa vil de nok miste den smule beundring de har fra de som selv er skeptisk til EUs arbeidsmetoder og syntes det er flott at Norge holder seg utenfor. Men vår åpenbare gjerrighet og mangel på å se EUs utvidelse i et historisk perspektiv blir nok vanskeligere å forstå.
Statistisk sentralbyrå har uttalt at verdien av norsk industris eksport til EUs nye medlemsland langt overgår bidraget vi betaler. Finansminister Halvorsen uttalte i et foredrag her i Brussel at EUs utvidelse mot øst gir adgang til arbeidskraft som er av uvurderlig betydning for holder inflasjonen nede. Hadde det ikke vært for EU-landenes langsiktige politiske vyer hadde vi altså den økonomiske situasjonen i Norge hvert ganske annerledes.
Det EU i dag ber oss bidra med er i realiteten en lav pris for de fordeler vi allerede oppnådd – selv om vi ikke er medlem.
