Står EU stille?
Etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland om EUs grunnlovstraktat, og den påfølgende Nei-vinden som blåste over landet, har en almenn oppfatning om at EU står i stampe fått fotfeste i miljøer langt inn på ja-sidens banehalvdel.
Likeledes opplever også EU-landene at moderat økonomisk vekst og gradvis nedgang i arbeidsløsheten, gir færre grunner til å inngå vanskelige samarbeidsformer ut over landegrensene. Ved inngangen til det nye året kan det derfor være interessant å se nærmere på hva som har foregått i EU i året som gikk.
Best synlig er EUs utvidelse. Med opptak av Bulgaria og Romania faller nok en brikke på plass i innsatsen for å forankre kaotiske økonomiske og politiske regimer i demokrati og markedsøkonomi. Som med den forrige utvidelsen østover vil dette med sikkerhet føre til nye markedsmuligheter også for norske selskaper - og dermed økt velstand i Norge langt utover de kronene vi betaler. Forhåpentlig vil regjeringen raskt godta Kommisjonen og EU-landenes krav til Norges bidrag for å finansiere opptaket av disse to landene.
De klart synlige konsekvensene av klimaendringer og den nært relaterte utfordringen med energitilførsel har dominert EUs politiske agenda i året som gikk. Derfor legger Kommisjonen i neste uke frem for medlemslandenes regjeringer og Europaparlamentet en omfattende strategi for hvordan EU skal takle denne utfordringen. I stadig større kontrast til de andre supermaktene USA og Kina, legger Kommisjonen opp til at EU-landene setter klima øverst på priorteringslisten. Europa skal først og fremst bruke energiklokskap ? dvs effektivisere bruken av elektrisitet, økt bruk av bio-brensel både i transport og oppvarming og vind- og solenergi generelt. Men viktigst av alt er EUs satsing på produksjon av elektrisitet fra fossilt brensel med CO2-håndtering. Krav om CO2-håndtering på alle nye kraftstasjoner i Europa fra 2020, med etterinstallering på eksisterende anlegg innen 2030-årene er rett og slett revolusjonerende. Det er også den eneste muligheten vi har til å stabilisere klimaet innen 2050.
To store nye regelverk ble vedtatt i 2006. Reach-forordningen, den største og mest vidtrekkende miljølovgivning verden noen gang har sett, er kanskje ikke perfekt, men den er et kvantesprang i bestrebelsene for å beskytte mennesker og natur mot giftige kjemikaler. Tjenestedirektivet skal med ett direktiv gjøre det samme som 350 regelverk for varesektoren ? nedfelt i hvitboken fra 1985: gi muligheten til å skape nye inntekter og arbeidsplasser fra handel med tjenester. Gledelig mye oppmerksomhet ble viet disse to viktige lovverkene her hjemme. Gledelig fordi vi så sårt trenger debatt om hvordan det regelverket samfunnet vårt skal følge vil, bør og kommer til å se ut - før de blir vedtatt. Mindre gledelig var det å registrere all energien og blekket som ble brukt på hvorvidt vi skulle akseptere reglene eller ikke. Som om vi skulle ha noe valg.
Og for de som fortsatt mener at EU ikke angår oss ? og at vi like godt kan klare oss uten ? kan det være nyttig å se hvordan EU har brukt sin politiske og økonomiske tyngde for å bremse store markedsaktørers destruktive atferd. Å se hvordan Kommisjonen har presset Telenor og deres europeiske kollegaer til å redusere de hårreisende høye prisene på samtaler i utlandet - selv om det fortsatt er mye dyrere å kjøpe kontantkort i Norge enn å ?roame? via Belgia. I tillegg vil amerikanske, sveitsiske og alle andre produsenter som vil selge mat og drikke i Europa i 2007 bli tvunget til å si sannheten om næringsinnholdet i produkter som en gang skulle gjøre oss sunne og spreke, men som har gjort oss fete og late. For EU har vedtatt en ny lov som vil kraftig stramme opp både norsk og europeisk lovgivning for hva og hvordan innholdet i matprodukter gjøres kjent.
Nå overtar tyskerne formannskapet i EU - etterfulgt av Portugal i andre halvdel av året. Medlemsforhandlingene med Tyrkia og Kroatia fortsetter, mens resten av Balkanlandene står i kø. Da vil hovedinnholdet i grunnlovstraktaten om institusjonelle reformer presses frem. Èn konkret løsning er fortsatt ikke i sikte innen nærmeste fremtid. Men i et historisk perspektiv er det verken oppsiktsvekkende eller uoverkommelig. For EU har aldri stått stille.
