Svar på oppfordring om tre eksempler på EU-påvirkning
Tusen takk for de mange gode og ofte saftige kommentarene på mitt første innlegg på NA24! Jeg vil gjerne få svare på oppfordringen til DfA, NO og Gjest som ber meg komme med tre eksempler på at utfallet ville blitt et annet om Norge hadde vært medlem av EU. La meg gi følgende eksempler:
1. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften: At Norge måtte avskaffe denne velfunksjonerende og nyttige ordningen skyldtes i stor grad at vi ikke var med på å utarbeide retningslinjene som Kommisjonen la til grunn for å avgrense ulovlig statsstøtte. Norske myndigheter hadde på den tiden faktisk ikke adgang til Kommisjonens rådgivende komité for statsstøtte. I dag har vi lov til å stille med én representant - mot at denne ikke sier noe og holder en lav profil under møtene. Det samme gjelder representanten fra ESA - som senere skal håndheve regelverket i Norge! Hadde vi vært medlem av EU hadde norske myndigheter kunnet legge frem argumentasjon for hvorfor den norske ordningen er fornuftig til de som er ansvarlige for å vedta regelverket. I tillegg hadde vi hatt en norsk kommissær som hadde hatt politisk tyngde og stemmerett i kommisjonens kollegium, hvor reglene vedtas og håndheves. I stedet kom Norske myndigheter først på banen etter at Kommisjonen hadde vedtatt reglene og forøvrig avviklet den svenske ordningen - noe som gjorde at ESA ikke hadde noe annet valg enn å innføre samme krav overfor Norge.
2. Gassmarkedsdirektivet: Dette direktivet tvang Norge til å nedlegge Gassforhandlingsutvalget (GFU) som satte rammene for salg av norsk gass til Europa. Hadde Norge vært medlem av EU er det stor sannsynlighet for at direktivet hadde fått et annet utfall, da vi ville hatt anledning til å legge frem våre argumenter og spesifikke forhold for alle EU-landenes representanter (i EUs ministerråd - der diskusjonen, forhandlingene og vedtakene finner sted). Uansett hadde vi høyst sannsynlig fått gjennomslag for den seks år lange overgangsordningen som Olje- og energidepartementet ba så sårt om - og som ville gitt oss muligheter til å ferdigforhandle flere avtaler på de vilkårene vi mente selv var best. Etter at vi hadde bedt om seks år, tre år og så ett års overgangstid (i EØS-komiteen), ble Norge regelrett tvunget til å integrere direktivet i norsk rett umiddelbart. Norske myndigheter hadde ikke en gang anledning til å legge frem saken for representantene for EUs medlemsland. Det var det Europakommisjonens representant, i dag EU-ambassadør Percy Westerlund, som gjorde på våre vegne. At vi ikke engang kan har muligheten til å snakke til EU-landenes representanter i EUs ministerråd - men må be EU-kommisjonene om å gjøre det for oss - er et stort demokratisk problem.
3. Lakseavtalen: Hadde Norge vært medlem av EU hadde Kommisjonen ikke hatt anledning til å innføre straffetoll eller minstepris på eksport av norsk laks til EU. Da hadde saken ligget hos våre egne konkurransemyndigheter. Antidumping tiltak er nemlig ikke lovlig overfor egne medlemsland.
Her har jeg nevnt tre av uendelig mange eksempler på hva som foregår i Brussel på alle europeiske lands vegne - slett ikke bare på våre. Det er jo ikke bare vi som har særinteresser - alle land i Europa har det. Vi nærmer oss hovedsaken ved EU når vi går ut over disse nevnte og temporære detaljspørsmålene som i tid og betydning neppe strekker seg stort lenger enn en ti-årsoperiode. Hovedsaken er en ganske annen: EU er en europeisk samarbeidsprosess. En prosess som er gjenstand for så vel fremgang som tilbakeslag. Men det vesentlige er at alle europeiske land tar del og får anledning til å fremme sine interesser og synspunkter i alle de saker som dukker opp etter hvert. Alle. bortsett fra vi. Både politisk og økonomisk kan vi ikke komme bort fra at vi er en del av dette Europa. At vi til enhver tid er avhengig av hva som foregår der - og at vi, som alle andre, er nødt til å forholde oss til våre nære naboer. Dette har resten av våre naboland forstått. Aldri i europeisk historie har små land hatt så stor innflytelse på den politiske og økonomiske utvikling i vår verdensdel som i dag. Noe som ene og alene skyldes de konstitusjonelle og praktiske arbeidsformer som lagt opp i EU. Og som jo også alle andre drar nytte av. Det er nesten noe tragikomisk over at vi betaler store bidrag for å få praktisk nytte av det marked og de rettsnormer som EU har opprettet - men fraskriver oss muligheten til å være med i arbeidet med beslutninger som vi i alle tilfelle er nødt til å ta inn over oss. "No taxation without representation" lært vi alle at amerikanerne sa til sine engelske koloniherrer allerede på 1700-tallet. I det 21. århundre - med langt sterkere grad av internasjonal avhengighet, gjør vi det motsatte. Vi lar oss beskatte uten at vi får være med i en stadig sterkere grad av internasjonal styring av våre egne hjemlige forhold. En form for et internasjonal - og spesielt europeisk - samspill som vokser seg stadig sterkere og mer omfattende i tiden som kommer. (Det er ikke bare i fotball at Nils Arne Eggens samhandelsfilosofi er nøkkelen til suksess.) Vårt aktuelle problem er faktisk: Hvor lenge kan vi holde oss utenfor den europeiske familie - og: hva gjør vi i mellomtiden for å forberede oss best mulig til å ta del i og hegne om egne interesser i en sameksistens som bare vokser seg større og større, politisk, kulturelt og økonomisk?
Vennlig hilsen
Paal Frisvold
Det store demokratiske problemet er at den norske høyresiden, og det inkluderer Stoltenberg, ikke vil akseptere at det norske folk faktisk har sagt nei til EU-medlemskap. Og vi HAR faktisk hørt alle ja-argumentene deres. I over 30 år. Kan dere ikke nå - please - holde opp med dette evinnelige EU-gnålet?
Bloggeren ramser opp tre negative EU-avgjørelser. Jeg, og alle som vil, kan føye til en uendelig rekke med flere. Bloggerens svar er at denne unionen "må vi jammen inn i, dere" (fritt sitert), men jeg tror de fleste som leser innlegget vil tenke at dette jo bare er tre nye bevis på at EU ikke er for folket, men for makteliten i Europa. Hvor lenge kan Norge stå utenfor EU? Forever, spør du meg.
Selvfølgelig skal Norge ikke inn i EU. Og selvfølgelig skal vi si opp EØS-avtalen.
Herregud jeg faar helt fnatt av dere "Nei til EU" tilhenger, dere klarer ikke se lengre enn deres egen nesetipp!
pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article618661.ece
Dette er et eksempel som gjør folk til EU-motstandere. Inkl meg sjølv.
For ei balansert debatt, burde de vere lett å finne tilsvarande gode argument som seier nei.
Ei sak har alltid fleire sider og det verkar det ikkje som JA sida har oppdaga
Og det bør vere i den retninga Norge velger. No har Norge sagt NEI 2 ganger og eg ser ikkje at det er grunn til å endre meining
Den norske ja-siden har ikke tenkt en eneste ny tanke de siste 30 årene. Tenk om ja-siden i Høyre og Ap kunne tatt inn over seg at denne saken er mer gjennomdiskutert enn noen annen i moderne tid her hjemme. Og at folket har sagt sin mening.
Hadde vært gøy å se hva som hadde skjedd hvis man tok vekk EØS avtalen vår og bare leve på WTO`s nåde!
1. EU avskaffet differensiert arbeidsgiveravgift i Sverige. Hva tilsier at Norges stemme skulle veie tyngre i EU enn Sveriges?
2. Hvorfor ikke nedlegge veto mot gassmarkedsdirektivet?
3. Hvis fiskeripolitikk er et argument for EU-medlemskap, hvorfor er fisk som vesentlig eksportvare det viktigste fellestrekket for europeiske land utenfor EU (minus Sveits)?
Takk for at du tok utfordringen min Paal! Jeg syntes svarene dine var gode, og til ettertanke.
Allikevel vil jeg innvende følgende:
- du klarer ikke å sannsynliggjøre at utfallet ville blitt vesentlig annerledes mhp differensiert arbeidsgiveravgift. At svenskene ikke fikk opprettholde sin ordning taler i mot at vi ville hatt vesentlig mer suksess (selv om det selvfølgelig kan sies at to stemmer hadde vært bedre enn en)
- når det gjelder Gassmarkedsdirektivet så får jeg stole på din vurdering - at ville kunne oppnådd en overgangsordning. Men selv om 3 eller 6 års utsettelse ville kjøpt oss noe tid, så ser du altså selv at vi uansett til slutt måtte ha akseptert direktiv som det forelå
- Laksesaken blir for meg et dårlig argument for EU. Det er riktig at Norge i denne saken ville unngått disse ubegrunnede antidumping tiltakene, men eksemplet tjener først og fremst til å demonstrere hvilken proteksjonistisk union EU er blitt. Neste gang rammer tilsvarende tiltak et fattig u-land. Ønsker vi å være med i en slik organisasjon?
Vi er allerede en del av en slik organisasjon. Mer proteksjonistisk enn Norge er det vel ikke mulig å bli. Vi kjøper oss god samvittighet ved å send penger ut av landet, men samtidig setter vi kjempehøye handelsbarrierer mot langt mer effektive land enn oss. Den eneste grunnen for at vi idag ikke er en del av EU er snillismen overfor norske bønder.
Jeg fatter ikke at noen i 2006 fortsatt kan mene at det vil være bra for Norge å gå med i EU. Det toget har gått, og det skal vi være glade for. Nå bør ja-siden slikke sine sår og slutte å sabotere folkeviljen.
Ja-siden prøver hele tiden å fremstille det som om Norge er det eneste landet med massiv EU-motstand. I virkeligheten er det et enormt folkelig opprør mot hele EU-systemet i Europa. Dagens nytt fra EU: www.svd.se/dynamiskt/inrikes/did_12504906.asp#Kommentera
Det vil være en ulykke om Norge blir med i denne udemokratiske unionen.
EU burde aldri vært oppe til avstemning. EU handler om folkerettslige avtaler, økonomi og juss. Hvor mange her har egentlig oversikt over hvilke konskekvenser det vil få for Norge om vi ble med eller ikke? Og hvem har den fulle oversikten over hva som skjer om vi melder oss ut av EØS?
ingen.
Hva er forresten alternativet? Bilaterale avtaler. Og hvordan vedtas bilaterale avtaler? På lukkede møter. Hvem bestemmer? De store og sterke.
Det høres mye mer demokratisk ut.......
Det EU motstandere ser ut til å glatt overse er at vi faktisk ER med i EU, på alle andre måter enn med stemme og representasjonsrett. EØS-avtalen gir kun unntak for noen enkeltområder. De tre eksemplene som er gitt illustrerer på en glimrende måte hvordan Norge har de samme forpliktelser som alle andre EU land, men ikke de samme rettighetene.
Å være mot EU men for EØS er en gigantisk selvmotsigelse.
Til "JA".
Jo det går an å bli adskillig mer proteksjonistisk enn Norge. Faktisk er nok de aller fleste land nettopp det - ikke minst EU og USA. Norge har i virkeligheten en av de aller mest åpne økonomiene i verden.
Joda, Norge har (noe jeg er meget skeptisk til) en betydelig beskyttelse av egen landbruksproduksjon, men det har vi i likhet med svært mange andre utviklede land - f.eks. Japan. Det blir ikke noe bedre av den grunn, men når du hevder at Norge er spesielt proteksjonistisk så tar du ganske enkelt feil.
Se f.eks. på hvordan amerikanerne beskytter egen skipsfartsnæring ved å legge alle mulige slags merkverdige hindringer i veien for utenlandske skipsanløp. Eller spør deg selv hvorfor kinesiske tekstiler faktisk er dyrere i EU enn i Norge? Jo, pga av kvoter og tollbarrierer EU har, men ikke Norge.
EØS er en smakebit på hva EU-medlemskap ville være. I så måte har nok EØS-medlemskapet virket mot sin hensikt. Hensikten var jo å lure Norge inn i EU, bakveien, med en EØS-avtalen som skulle bli stadig mer omfattende. Men jo mer vi har merket av EØS, jo mer har folket forstått hva et EU-medlemskap vil innebære. Nå må regjeringen utrede alternativer til EØS. Norge bør satse på en handelsavtale med EU (som Sveits), så blir vi igjen et fritt land.
http://blogsoft.no/trackback/ping/1166694
