Manglende norsk forskningsdeltakelse
Norges Forskningsråd har slått fast at Norge er det landet i Europa som får best uttelling i EUs rammeprogram for forskning og utvikling. Hele tjueseks prosent av alle norske prosjekter går gjennom Kommisjonens nåløye, mens gjennomsnittet i EU-landene er kun søtten prosent i følge Stortingsmeldingen om Vilje til forskning fra 2005. Der fremgår det at det norske forskningsmiljøet, dvs. institutter og næringsliv, som det eneste landet i Europa, får tilbake like mye som deltakelsen koster myndighetene.
EUs programsamarbeid gir norske aktører anledning til å utvikle nye produkter og produksjonsmetoder sammen med kollegaer, såvel som konkurrenter, rundt om i Europa. En annen viktig dimensjon av programsamarbeidet – som ikke kan måles i kroner og øre, er at det også i mange tilfeller gir norske aktører anledning til å delta aktivt med å legge premissene for EUs fremtidige politikk og regelutvikling på disse viktige områdene. Med andre ord, aktiv deltakelse i EUs programmer gir både norske myndigheter og næringslivsaktører en bakdør inn i de rom og forsamlinger som vi ellers er ekskludert fra under EØS-avtalen.
EØS-samarbeidet gir som kjent ikke Norge noe valg med hensyn til hvilke direktiver og forordninger vi er forpliktet til å integrere i norsk lov. Når det gjelder forsknings- og programsamarbeidet har vi derimot anledning til å bestemme hvilke områder vi vil delta i.
I dag betaler Norge cirka 60 millioner kroner i året for deltakelse i EUs forskningsprogrammer. Dette representerer cirka fem prosent av vår totale satsing på forskning og utvikling. Den totale verdien av de prosjekter norske foretak deltar i gjennom EU tilfører oss mer enn 200 millioner kroner per år. I tillegg kan det være verdt å merke seg at å administrere EU-prosjekter koster en tredjedel av hva det koster å administrere de samme forskningsprosjektene her hjemme. Deltakelse i EUs programsamarbeide er både lønnsomt og en effektiv bruk av ressurser.
Frem til i dag har skiftende regjeringer likevel valgt å holde Norge og norske aktører utenfor flere omfattende EU-programmer. Dette gjelder bl.a. samarbeid om infrastruktur for transport, energi og telekom (de såkalte TransEuropean Networks), Galileo-programmet om satelittovervåking, miljøprogrammet LIFE samt NGO-programmet som gir støtteordninger for frivillige organisasjoner. Sistnevnte program ville gi norske miljøorganisasjoner anledning til å ta en mer aktiv del i utformingen av nytt regelverk for å beskytte miljøet, samt å sørge for korrekt implementering av eksisterende lovgivning. Norsk deltakelse i NGO-programmet vil koste miljøverndepartementet 1,7 millioner kroner i året, mens det vil gi et bredt spekter av norske miljø og frivillige organisasjoner adgang til prosjekter for en verdi av 60 millioner kroner.
Under presentasjonen av statsbudsjettet sist fredag kom det frem at regjeringen fremdeles ikke ønsker at Norge skal delta i noen av de ovennevnte programmene. Ganske oppsiktsvekkende er det også at regjeringen ser ut til å ville holde Norge utenfor et nytt og meget sentralt EU-samarbeid om å fremme konkurransedyktighet og innovasjon, det såkalte CIP-programmet. Programmet omfatter områdene energi, IKT og entreprenørskap, og er delvis en ny konstellasjon av programmer Norge allerede har deltatt i. CIP-programmet er et direkte resultat av Kommisjonens satsing under Lisboa-strategien, som legger vekt på å gjøre europeiske økonomier mer konkurransedyktige.
En regjering som nylig har tilkjennegitt sin ambisjon om å legge til rette for at Norge og norske aktører skal få anledning til å spille en så aktiv rolle i Europa som vår EØS-tilværelse tillater, burde sette seg høye målsetninger for en vesentlig utvidet deltakelse i EUs programsamarbeide. Det vil raskt kunne vise seg å være både konstruktivt, lønnsomt og nyttig både for de deltakende bedrifter, organisasjoner og for landet som helhet.
Samtlige femogtjue EU-land er med. Hvorfor gjøre oss mer utenfor enn det vi er?
Frisvold,
Personlig er jeg positivt innstilt til EU-medlemskap for Norges del. Den største betenkeligheten jeg har er imidlertid byråkratiet. Du sier at administrasjon av forskningsprosjekter i EU koster en tredjedel av tilsvarende prosjekt hemme. Kan du undebygge denne påstanden? Dette er i alle fall motsatt av det jeg oppfatter som den generelle holdningen blant forskere her hjemme.
Å skrive EU-søknader krever veldig mye resurser slik at en skal ha en ganske stor organisajon som kan bære det det det koster å skrive det.
Dessuten er det en kunat som må læres å skrive slike søknader.
Byråkratiet i EU er stort, og har ikke vondt av å slankes. Heldigvis har EU forstått dette, så da er det bare å vente på handlingsplanen som sikkert er rett rundt hjørnet.
EU er en politisk arena, men kan ikke være enig med alt som skjer der. Derfor vil jeg at Norge skal inn i EU, slik at vi kan være med på å bestemme over vår fremtid.
Upresist og misvisende om norsk deltakelse
Her er det en rekke feil og misvisende opplysninger om Norges deltakelse i EUs programmer.
Overskriften "Manglende norsk forskningsdeltagelse" er fullstendig misvisende, Norge er jo med for fullt i EUs forskningssamarbeid. (Akkurat det kommer faktisk fram i artikelen, der poenget er den manglende deltakelsen i andre EU-programmer.)
Vår kontingent til EUs forskningsprogram er ikke 60 millioner kroner, heller ikke 60 millioner euro. I realiteten er den norske kontingenten 96 millioner euro til 6. rammeprogram for 2006. I 2007 stiger dette til 110 milllioner euro når vi går i gang med 7. rammeprogram.
Det hevdes at Norge har valgt å stå utenfor Galileo. Dette er også galt. Norge har som medlem av den europeiske romorganisasjonen ESA deltatt i utviklingsfasen av Galileo, og vi forhandler med EU om en samarbeidsavtale om Galileo som utvider den norske deltakelsen. Norsk industri har i utviklingsfasen deltatt i Galileo på lik linje med europeisk industri, og industrien har så langt fått kontrakter som mer enn tilsvarer Norges andel i programmet. Norge har ennå ikke besluttet om vi skal delta i utbyggings- og driftsfasen av Galileo.
Når det gjelder transeuropeiske nettverk (TEN), ble Norge i 2006 fullt medlem av et av disse, nemlig eTEN - det transeuropeiske nettverket innen telekommunikasjoner. Innenfor TEN-Transport hevder konsulenten at Norge ikke deltar - noe vi faktisk gjør hva gjelder den politiske siden av programmet.
Norge deltar i et 20-talls EU-programmer i 2006, hvorav forsknings- og utdanningsprogrammene står for nesten 90 prosent av kontingenten. Vi har dessuten deltatt for fullt i de tre delprogrammene som vil utgjøre morgendagens CIP-program, og det er god grunn til å tro at store deler av dette samarbeidet vil fortsette. (Men han har rett i at CIP ikke lå inne i budsjettforslaget fra regjeringen.)
Norsk deltakelse i EUs forskningsprogrammer er en viktig satsing for Regjeringen, og det er mange som nyter godt av disse midlene. Dette kan det være verdt å merke seg.
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/2331790
