Paal Frisvold

Tirsdag 14. november ble en russisk diplomat fra ambassaden i Oslo observert gående ut med et smil fra Det norske design- og arkitektursenters hus hvor utenriksminister Gahr Støre akkurat hadde avsluttet et første møte i nasjonalt Europaforum. Utenriksministeren hadde samlet et spekter av norske samfunnsaktører, riks- og lokalpolitikere, partene i arbeidslivet, noen få utvalgte miljøorganisasjoner og bedrifter for å diskutere hvordan og i hvilken grad utviklingen i Europa angår vårt eget land.

Hvilken rolle den russiske diplomaten hadde i denne forsamlingen vites ikke. I alle fall var det et prisverdig forsøk fra utenriksministerens side for å få oss alle til å tenke på utviklingen også utenfor våre egne landegrenser, hvordan den påvirker oss, og forhåpentligvis få oss til å reflektere over hvordan vi best kan takle dagens og morgendagens utfordringer som vi til enhver tid vil måtte ta standpunkt til. Men hvilken grunn hadde russeren til å smile av dette?

For smile gjorde nemlig ikke hans sjef Vladimir Putin da han stod på pressekonferansen med Kommisjonspresident Barroso og den finske statsministeren etter toppmøtet mellom EU og Russland i Helsingfors for bare en kort stund siden. Financial Times skrev at det delvis skyldtes en forkjølelse, og delvis beskyldningene om drapet på sin tidligere spion og avhopper Alexander Litvinenko. Andre kommentarer pekte på at Putin også var irritert over at han måtte reise tomhendt hjem fra Helsingfors. At han hadde måttet gi fra seg inntekter fra utenlandske overflyvinger over Sibir uten å få på plass en ny avtale om samarbeid om energi og fremtidig gasslevering. Polen hadde nemlig blokkert energiavtalen fordi de hadde et uoppgjort tvistemål med sin tidligere politiske tvangsallierte.

Russland hadde innført importforbud mot kjøtt fra Polen fordi russerne mente kjøtt fra land utenfor EU ble kamuflert som polsk. En relativ liten og ubetydelig problemstilling i den storpolitiske sammenheng der Europas såre behov for energitilførsel sto øverst på prioriteringslisten. Polske myndigheter kjenner sine russiske brødre alt for godt. De vet at å vise svakhet ikke gjør inntrykk i Kreml. I tillegg har Polen lært sitt nye politiske tilholdssted å kjenne. Polakkene har forstått at i en klubb av likesinnede land som EU jo er, er det musketerprinsippet om én for alle, alle for én som er bærebjelken i forhold til omverdenen. Og så lenge det russiske importforbudet for kjøtt fra Polen består kommer ikke den snart 27 land store unionen til å undertegne noen avtale med Russland.

Polens taktikk bør vekke til ettertanke. For så lenge vi i Norge ikke ser behovet for å knytte oss til en regional maktfaktor – ja, så kan Russland fortsette å trenere diskusjonene med Norge om importrestriksjoner på laks og annen fisk, eller – kanskje like viktig - vårt behov for å komme til enighet om delelinjene i den økonomiske sonen i Barentshavet.

I påvente av en løsning på dette er det mye som tyder på at russerne utnytter fullt ut den aktuelle uenigheten. Det sies at deltakere på Forsvarets Høyskole blir fortalt av fremtredende eksperter at amerikanske og russiske myndigheter reiser verden rundt for å skaffe investorer til fremtidige oljefelt i Barentshavet. Med seg har de et russisk kart – med en nedtegnet delelinje i Barentshavet akkurat der Russland mener den bør være. USA er nok i dag mer opptatt av levering av olje og gass enn å stille opp for en gammel alliert. Så lenge Norge står alene, utenfor EU, og dermed uten de realpolitiske redskaper som Polen nå har, kan den russiske diplomaten fra ambassaden i Oslo fortsette å smile.

Da kan nemlig hans overordnete i Kreml fortsette å leke katt og mus med oss i lang tid fremover. 

Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/3098849