Paal Frisvold

Det er ikke ofte man her i Brussel fra norsk side får anledning til å lese en så innsiktsfull og klar fremstilling  av  viktige utviklingstrekk i EU som den redegjørelse utenriksminister Jonas Gahr Støre ga i Stortinget den 22. april.

Spesiell interesse burde gis til hans påpeking av hvordan en rekke enkeltsaker under behandling i EUs beslutningsorganer omfatter vårt eget samfunn. Fra mitt ståsted i Brussel er det fristende å komplettere utenriksministerens ved å rette oppmerksomheten på en del av områder som vi her nede har inntrykk av ikke blir helt forstått av våre hjemlige politikere: Utenriksministeren fremstiller kontaktintensiteten med EUs formannskap som et tegn på vårt nære samarbeide med EU: "Under det foregående, portugisiske EU-formannskapet hadde vi 18 møter på statsminister-, statsråds- og statssekretærnivå". 

Imponerende?
Dette kan høres imponerende ut. Sammenligner man imidlertid med svenske eller danske kollegaer, som har nøyaktig samme interesser på spill som oss, ser situasjonen annerledes ut. Under det finske formannskapet for noen år siden regnet jeg ut at finnene ville holde 350 møter på politisk nivå. Og da utelater man ambassadørnivå - som tross alt forbereder alle ministerrådsmøtene.

I tillegg kommer at man her nede dessverre har en tendens til å betrakte norske politikeres besøk som en form for høflighetsvisitter. Ofte velger man de lette temaene med felles synspunkter og utelater de vanskelige og følsomme spørsmålene. Disse samtalene bør aldri forveksles med, og kan på ingen måte erstatte,  kontinuerlige politiske diskusjoner og forhandlinger i EUs ministerråd  hvor norske myndigheter ikke engang har tilgang til referater fra møtene.

Europakommisjonens energi- og klimapakke fremheves som er et område hvor  Norge og EU har felles interesser. Flere av forslagene i Kommisjonens klima- og energipakke vil kunne bli definert som EØS-relevante og dermed få direkte betydning for Norge, fremhever utenriksministeren. 

Det ville sende et svært dårlig signal til våre europeiske naboland om det kom frem at Regjeringen faktisk seriøst vurderer om Norge vil slutte seg til pakken eller ikke ? det vil si de konkrete juridiske forpliktende rettsaktene som alle andre land vil innrette seg etter for å sette Europa i stand til å ta sin del av kampen mot klimaendringer.

Andre signaler
I stedet burde vi signalisere høyt og klart at vi ønsker å delta fullt og helt i disse initiativene. Særlig når eksperter uttaler at norsk eksport av ny fornybar energi til kontinentet kan gi oss inntekter på størrelse med petroleumssektoren. Tidligere har både denne og forrige regjeringer forsøkt å holde sentrale miljø og klimadirektiver utenfor EØS-avtalen.  Kvotehandelsdirektivet prøvde to regjeringer å holde unna, men etter at Kommisjonen satte direktivet på EØS-komiteens agenda måtte Regjeringen gi opp.

Det samme vil Kommisjonen gjøre med alle de nye tiltakene. Å gi Stortinget inntrykk at vi faktisk har et valg bidrar til å forvirre situasjonen. Til og med Tak-direktivet om NOx-utslipp og Biodrivstoffdirektivet vil snart finne veien inn i EØS-avtalen og norsk regelverk etter at våre politiske myndigheter har forsøkt å holde disse direktivene utenfor avtalen i over syv år. Fordi man i Brussel tenker på Europas felles interesse heller enn nasjonalstatenes vil EU insistere på EØS-relevansen for disse initiativene og derfor påtvinge oss dem. Absurd nok er dette noe vi faktisk har grunn til å være glad for ? våre klima- og miljøpolitiske ambisjoner tatt i betraktning.Så til Kommisjonens forslag til råds- og parlamentsdirektiv om geologisk lagring av CO₂. Utenriksministeren synes å vise stor diplomatisk takt overfor sine kanskje mer  uvitende politikerkollegaer når han forsiktig uttaler at ?dette vil bli nyttig?. At EU fremlegger og vedtar et juridisk rammeverk for fangst og lagring av CO₂ er faktisk av helt grunnleggende interesse for Norge. For som Olje- og energidepartementet redegjorde for i sin notifisering av pilot-anlegget på Mongstad til ESA og Europakommisjonen: I en karbonbegrenset fremtid vil utvikling og bruk av CO₂-håndtering være helt essensielt for at Norge kan få anledning til å fortsette utvinning av fossile brensler på sokkelen og, ikke minst, at det kan benyttes til å produsere energi og elektrisitet i land som importerer petroleumsprodukter som vår økonomi er avhengig av. 

Så i tillegg til klimautfordringen, står det faktisk i denne saken om vår mulighet til å utnytte vitale nasjonale interesser i fremtiden.Beslutningen om Norges deltakelse i EUs mat-trygghetsorgan, EFSA, er et eksempel på at vi henger etter. Hele syv år tok det å forhandle norsk tilknytning til denne sentrale europeiske aktøren for mattrygghet. Her kunne utenriksministeren  ha lagt til at Norge blir det eneste landet som ikke vil kunne få vurdert problemstillinger knyttet til mattrygghet av EFSAs vitenskapelige komité. Derimot blir vi underlagt komiteens uttalelser og avgjørelser. Nok  et eksempel på konsekvensen av vår manglende representasjon i EUs mange faglige beslutningsmekanismer.

Nye runder om kontingenten
Et annet, og sannsynligvis stadig mer aktuelt spørsmål, er nye forhandlinger omkring EØS-kontingenten. Mens vårt naboland betaler godt over det dobbelte av oss, får de riktig nok mye tilbake. Men pengene de får tilbake er tildelt ut fra behov som er definert, fremforhandlet og avregnet på basis av felles målsetninger og politiske forhandlinger ? ikke etter de enkelte giverlandenes økonomiske interesser og forgodtbefinnende. At EØS-midlene bidrar til et positivt omdømme for vårt land burde settes i en europeisk sammenheng. I dag åpner våre bidrag mottakernes øyne om Norges situasjon som et eget land utenfor det europeiske samarbeidet med de refleksjoner det fører til; at vi er rike, stae og oss selv nok er mer iøynefallende enn hva vi selv av og til mener er uttrykk for sjenerøsitet.

Bak Balkan
Utenriksministeren sier vi er EUs 28. medlemsland. Om vi er nummer 28, 29, 30 eller 31 spiller kanskje liten rolle. Men erfaringen hos norske aktører i Brussel, inkludert Norges EU-delegasjon, vil jeg påstå, er at hensynet til en rekke land på Balkan og Tyrkia står langt foran oss i køen. Vi må derfor, som utenriksministeren helt riktig understreker, fokusere på områder der vi har store og viktige interesser. Jeg ville kanskje ha lagt til: der EU har interesse av å ha oss med på laget. I Brussel er det få som snakker om å «påvirke EU». Her snakkes det om å komme i posisjon for å bidra til utforming av felles problemstillinger.

Vi kaller det medvirkning. La oss kalle det dét. Alt annet virker komisk i det europeiske samarbeidsklima som er gjennomgangstemaet i Brussel.

Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5833166