Kreative EØS-penger
Av Paal Frisvold - 04.apr.2008 @ 09:36
Fremtidens EØS-kontigent ligger i støpeskjeen. Resultatet bør bli en dugnad for utslippsfrie kraftverk, støtte til akademia og institusjonsbygging i EUs nye medlemsland.
De autoritære regimenes fall i Spania og Portugal i begynnelsen av 1970-årene åpnet for at landene kunne søke medlemskap i den tids Europeiske fellesskap (EF). Men lav levestandard og vaklende samfunnsinstitusjoner holdt landene utenfor helt frem til 1986. De tidligere østblokklandene sto i den samme situasjon etter slutten på den kalde krigen. Noen vil mene at de to nyeste medlemmene av EU, Romania og Bulgaria fortsatt ikke har en samfunnsstruktur som gjør dem i stand til å etterleve EUs felles regelverk. Men grunntanken i EUs kontinuerlige utvidelse er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk. EUs formål er å løfte medlemslandene opp økonomisk - og sørge for at de alle trekker nytte av økonomisk vekst, sysselsetning og velstandsøkning.
Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det ansett som økonomisk og politisk rett og rimelig at de rike EFTA-landene bidro økonomisk til denne prosessen. I EØS-avtalen, som få trodde skulle fungere særlig lenge, ble det derfor fastsatt et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning for de første fem årene. Etter fire år, i 1996, ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene. Dette prøvde Norge, sammen med Island og Liechtenstein å motsette seg, noe som ble svært dårlig mottatt i EU. Tross intens lobbying av tidligere EFTA-partnere som Sverige, Finland og Østerrike, måtte vi gi etter ? særlig etter at den spanske ambassadøren troppet opp på et komitémøte i EØS og nær på ga en forelesning i europeisk historie og solidaritet. Enda mer virkningsfullt var Spanias blokkering av nye EU-rettsakter som skulle inn i EØS-avtalen.
Fremtidens bidrag
EUs maktdemonstrasjon var ikke pen. Men i et historisk perspektiv kan vi kanskje være takknemlige. Det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte et hundre og tyve millioner mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom. Over de siste fem årene har Norge bidratt med om lag en milliard kroner til dette. Statistisk sentralbyrå har uttalt at beløpet representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer for øvrig under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land hvis underskudd ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna er derfor hevet over tvil.
I disse dager starter forhandlingene om den nye EØS-kontingenten fra 2009 til 2014. I lys av den nylige utvidelsen til Bulgaria og Romania, og ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med et krav fra EUs side om en betydelig øking av vårt bidrag til den felles europeiske dugnad.
Regjeringen ønsker størst mulig norsk deltakelse i prosjekter finansiert av EØS-midlene. Helt naturlig ? til tross for den klare ordlyden i avtalen om at pengene skal være brukerstyrte. Verre er det når vi hører at det krangles om fordeling av pengene i den grad at norske ambassader mottar klagenoter i flere mottakerland og blir bedt om å holde seg unna fordelingen av støtten. En større, helhetlig undersøkelse av ordningen ville muligens være nyttig for alle parter.
Miljø og kunnskap
I mellomtiden bør vår kreative tenkning rundt hvordan pengene kan anvendes rammes inn i et europeisk perspektiv snarere enn et særnorsk. En klar vinner er finansiering av demonstrasjonsanlegg for kullkraftverk med fangst og lagring av CO2. Sammen med energieffektivisering og fornybar energi representerer denne teknologien i dag EUs satsingsområde for å kunne nå de ambisiøse målsetningene for reduksjon av klimagasser. Polen, som mottar halvparten av EØS-kontigenten, skal bytte ut halvparten av alle kullkraftverk over de neste tyve årene. At Norge selv er premissleverandør av politikk og teknologi på dette området gjør valget lett. Situasjonen er lignende i andre mottakerland.
Både fra mottakernes og et europeisk synspunkt kan neste prioritet være utvikling av kunnskap. Akademiske miljøer i de nye medlemslandene tilhører dem som har tapt mye på overgangen til markedsøkonomi, tross fordelene av adskillig større intellektuell frihet. Ny finansiering av forsknings- og universitetsmiljøer gir anledning til utvikling av egen kunnskap og prioriteringer - ut fra landenes egne forutsetninger, ikke hva vi i Norge anser som viktig.
Tredje prioritet bør være å bidra til EUs egne budsjetter for å styrke oppbyggingen av samfunnsinstitusjoner i mottagerlandene. For å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som ?strøpenger? bør Regjeringen vurdere å bidra rett inn i EUs egne budsjetter - som tross alt vil bidra til å styrke de mekanismer og prosesser som landene er med på å utarbeide selv i Brussel. Dette som uttrykk for at vi respekterer EUs intereuropeiske dugnad like meget som EU respekterer vårt utenforskap. Beløpenes størrelse bør tilsi at det kan være en lettelse for EFTA-landene å overlate administrasjonen til et apparat som har både erfaring og kompetanse på området. Om vi mister styringen vil det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss innenfor EØS.
De autoritære regimenes fall i Spania og Portugal i begynnelsen av 1970-årene åpnet for at landene kunne søke medlemskap i den tids Europeiske fellesskap (EF). Men lav levestandard og vaklende samfunnsinstitusjoner holdt landene utenfor helt frem til 1986. De tidligere østblokklandene sto i den samme situasjon etter slutten på den kalde krigen. Noen vil mene at de to nyeste medlemmene av EU, Romania og Bulgaria fortsatt ikke har en samfunnsstruktur som gjør dem i stand til å etterleve EUs felles regelverk. Men grunntanken i EUs kontinuerlige utvidelse er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk. EUs formål er å løfte medlemslandene opp økonomisk - og sørge for at de alle trekker nytte av økonomisk vekst, sysselsetning og velstandsøkning.
Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det ansett som økonomisk og politisk rett og rimelig at de rike EFTA-landene bidro økonomisk til denne prosessen. I EØS-avtalen, som få trodde skulle fungere særlig lenge, ble det derfor fastsatt et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning for de første fem årene. Etter fire år, i 1996, ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene. Dette prøvde Norge, sammen med Island og Liechtenstein å motsette seg, noe som ble svært dårlig mottatt i EU. Tross intens lobbying av tidligere EFTA-partnere som Sverige, Finland og Østerrike, måtte vi gi etter ? særlig etter at den spanske ambassadøren troppet opp på et komitémøte i EØS og nær på ga en forelesning i europeisk historie og solidaritet. Enda mer virkningsfullt var Spanias blokkering av nye EU-rettsakter som skulle inn i EØS-avtalen.
Fremtidens bidrag
EUs maktdemonstrasjon var ikke pen. Men i et historisk perspektiv kan vi kanskje være takknemlige. Det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte et hundre og tyve millioner mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom. Over de siste fem årene har Norge bidratt med om lag en milliard kroner til dette. Statistisk sentralbyrå har uttalt at beløpet representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer for øvrig under halvparten av EU-kontingenten til Sverige - et land hvis underskudd ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna er derfor hevet over tvil.
I disse dager starter forhandlingene om den nye EØS-kontingenten fra 2009 til 2014. I lys av den nylige utvidelsen til Bulgaria og Romania, og ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med et krav fra EUs side om en betydelig øking av vårt bidrag til den felles europeiske dugnad.
Regjeringen ønsker størst mulig norsk deltakelse i prosjekter finansiert av EØS-midlene. Helt naturlig ? til tross for den klare ordlyden i avtalen om at pengene skal være brukerstyrte. Verre er det når vi hører at det krangles om fordeling av pengene i den grad at norske ambassader mottar klagenoter i flere mottakerland og blir bedt om å holde seg unna fordelingen av støtten. En større, helhetlig undersøkelse av ordningen ville muligens være nyttig for alle parter.
Miljø og kunnskap
I mellomtiden bør vår kreative tenkning rundt hvordan pengene kan anvendes rammes inn i et europeisk perspektiv snarere enn et særnorsk. En klar vinner er finansiering av demonstrasjonsanlegg for kullkraftverk med fangst og lagring av CO2. Sammen med energieffektivisering og fornybar energi representerer denne teknologien i dag EUs satsingsområde for å kunne nå de ambisiøse målsetningene for reduksjon av klimagasser. Polen, som mottar halvparten av EØS-kontigenten, skal bytte ut halvparten av alle kullkraftverk over de neste tyve årene. At Norge selv er premissleverandør av politikk og teknologi på dette området gjør valget lett. Situasjonen er lignende i andre mottakerland.
Både fra mottakernes og et europeisk synspunkt kan neste prioritet være utvikling av kunnskap. Akademiske miljøer i de nye medlemslandene tilhører dem som har tapt mye på overgangen til markedsøkonomi, tross fordelene av adskillig større intellektuell frihet. Ny finansiering av forsknings- og universitetsmiljøer gir anledning til utvikling av egen kunnskap og prioriteringer - ut fra landenes egne forutsetninger, ikke hva vi i Norge anser som viktig.
Tredje prioritet bør være å bidra til EUs egne budsjetter for å styrke oppbyggingen av samfunnsinstitusjoner i mottagerlandene. For å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som ?strøpenger? bør Regjeringen vurdere å bidra rett inn i EUs egne budsjetter - som tross alt vil bidra til å styrke de mekanismer og prosesser som landene er med på å utarbeide selv i Brussel. Dette som uttrykk for at vi respekterer EUs intereuropeiske dugnad like meget som EU respekterer vårt utenforskap. Beløpenes størrelse bør tilsi at det kan være en lettelse for EFTA-landene å overlate administrasjonen til et apparat som har både erfaring og kompetanse på området. Om vi mister styringen vil det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss innenfor EØS.
Kommentarer:
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5783115
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5783115
