Hva Gahr Støre ikke sa

Av Paal Frisvold
- 29.apr.2008 @ 16:08 - Kommentér
Det er ikke ofte man her i Brussel fra norsk side får anledning til å lese en så innsiktsfull og klar fremstilling  av  viktige utviklingstrekk i EU som den redegjørelse utenriksminister Jonas Gahr Støre ga i Stortinget den 22. april.

Spesiell interesse burde gis til hans påpeking av hvordan en rekke enkeltsaker under behandling i EUs beslutningsorganer omfatter vårt eget samfunn. Fra mitt ståsted i Brussel er det fristende å komplettere utenriksministerens ved å rette oppmerksomheten på en del av områder som vi her nede har inntrykk av ikke blir helt forstått av våre hjemlige politikere: Utenriksministeren fremstiller kontaktintensiteten med EUs formannskap som et tegn på vårt nære samarbeide med EU: "Under det foregående, portugisiske EU-formannskapet hadde vi 18 møter på statsminister-, statsråds- og statssekretærnivå". 

Imponerende?
Dette kan høres imponerende ut. Sammenligner man imidlertid med svenske eller danske kollegaer, som har nøyaktig samme interesser på spill som oss, ser situasjonen annerledes ut. Under det finske formannskapet for noen år siden regnet jeg ut at finnene ville holde 350 møter på politisk nivå. Og da utelater man ambassadørnivå - som tross alt forbereder alle ministerrådsmøtene.

I tillegg kommer at man her nede dessverre har en tendens til å betrakte norske politikeres besøk som en form for høflighetsvisitter. Ofte velger man de lette temaene med felles synspunkter og utelater de vanskelige og følsomme spørsmålene. Disse samtalene bør aldri forveksles med, og kan på ingen måte erstatte,  kontinuerlige politiske diskusjoner og forhandlinger i EUs ministerråd  hvor norske myndigheter ikke engang har tilgang til referater fra møtene.

Europakommisjonens energi- og klimapakke fremheves som er et område hvor  Norge og EU har felles interesser. Flere av forslagene i Kommisjonens klima- og energipakke vil kunne bli definert som EØS-relevante og dermed få direkte betydning for Norge, fremhever utenriksministeren. 

Det ville sende et svært dårlig signal til våre europeiske naboland om det kom frem at Regjeringen faktisk seriøst vurderer om Norge vil slutte seg til pakken eller ikke ? det vil si de konkrete juridiske forpliktende rettsaktene som alle andre land vil innrette seg etter for å sette Europa i stand til å ta sin del av kampen mot klimaendringer.

Andre signaler
I stedet burde vi signalisere høyt og klart at vi ønsker å delta fullt og helt i disse initiativene. Særlig når eksperter uttaler at norsk eksport av ny fornybar energi til kontinentet kan gi oss inntekter på størrelse med petroleumssektoren. Tidligere har både denne og forrige regjeringer forsøkt å holde sentrale miljø og klimadirektiver utenfor EØS-avtalen.  Kvotehandelsdirektivet prøvde to regjeringer å holde unna, men etter at Kommisjonen satte direktivet på EØS-komiteens agenda måtte Regjeringen gi opp.

Det samme vil Kommisjonen gjøre med alle de nye tiltakene. Å gi Stortinget inntrykk at vi faktisk har et valg bidrar til å forvirre situasjonen. Til og med Tak-direktivet om NOx-utslipp og Biodrivstoffdirektivet vil snart finne veien inn i EØS-avtalen og norsk regelverk etter at våre politiske myndigheter har forsøkt å holde disse direktivene utenfor avtalen i over syv år. Fordi man i Brussel tenker på Europas felles interesse heller enn nasjonalstatenes vil EU insistere på EØS-relevansen for disse initiativene og derfor påtvinge oss dem. Absurd nok er dette noe vi faktisk har grunn til å være glad for ? våre klima- og miljøpolitiske ambisjoner tatt i betraktning.Så til Kommisjonens forslag til råds- og parlamentsdirektiv om geologisk lagring av CO2. Utenriksministeren synes å vise stor diplomatisk takt overfor sine kanskje mer  uvitende politikerkollegaer når han forsiktig uttaler at ?dette vil bli nyttig?. At EU fremlegger og vedtar et juridisk rammeverk for fangst og lagring av CO2 er faktisk av helt grunnleggende interesse for Norge. For som Olje- og energidepartementet redegjorde for i sin notifisering av pilot-anlegget på Mongstad til ESA og Europakommisjonen: I en karbonbegrenset fremtid vil utvikling og bruk av CO2-håndtering være helt essensielt for at Norge kan få anledning til å fortsette utvinning av fossile brensler på sokkelen og, ikke minst, at det kan benyttes til å produsere energi og elektrisitet i land som importerer petroleumsprodukter som vår økonomi er avhengig av. 

Så i tillegg til klimautfordringen, står det faktisk i denne saken om vår mulighet til å utnytte vitale nasjonale interesser i fremtiden.Beslutningen om Norges deltakelse i EUs mat-trygghetsorgan, EFSA, er et eksempel på at vi henger etter. Hele syv år tok det å forhandle norsk tilknytning til denne sentrale europeiske aktøren for mattrygghet. Her kunne utenriksministeren  ha lagt til at Norge blir det eneste landet som ikke vil kunne få vurdert problemstillinger knyttet til mattrygghet av EFSAs vitenskapelige komité. Derimot blir vi underlagt komiteens uttalelser og avgjørelser. Nok  et eksempel på konsekvensen av vår manglende representasjon i EUs mange faglige beslutningsmekanismer.

Nye runder om kontingenten
Et annet, og sannsynligvis stadig mer aktuelt spørsmål, er nye forhandlinger omkring EØS-kontingenten. Mens vårt naboland betaler godt over det dobbelte av oss, får de riktig nok mye tilbake. Men pengene de får tilbake er tildelt ut fra behov som er definert, fremforhandlet og avregnet på basis av felles målsetninger og politiske forhandlinger ? ikke etter de enkelte giverlandenes økonomiske interesser og forgodtbefinnende. At EØS-midlene bidrar til et positivt omdømme for vårt land burde settes i en europeisk sammenheng. I dag åpner våre bidrag mottakernes øyne om Norges situasjon som et eget land utenfor det europeiske samarbeidet med de refleksjoner det fører til; at vi er rike, stae og oss selv nok er mer iøynefallende enn hva vi selv av og til mener er uttrykk for sjenerøsitet.

Bak Balkan
Utenriksministeren sier vi er EUs 28. medlemsland. Om vi er nummer 28, 29, 30 eller 31 spiller kanskje liten rolle. Men erfaringen hos norske aktører i Brussel, inkludert Norges EU-delegasjon, vil jeg påstå, er at hensynet til en rekke land på Balkan og Tyrkia står langt foran oss i køen. Vi må derfor, som utenriksministeren helt riktig understreker, fokusere på områder der vi har store og viktige interesser. Jeg ville kanskje ha lagt til: der EU har interesse av å ha oss med på laget. I Brussel er det få som snakker om å «påvirke EU». Her snakkes det om å komme i posisjon for å bidra til utforming av felles problemstillinger.

Vi kaller det medvirkning. La oss kalle det dét. Alt annet virker komisk i det europeiske samarbeidsklima som er gjennomgangstemaet i Brussel.

Kreative EØS-penger

Av Paal Frisvold
- 04.apr.2008 @ 09:36 - Kommentér
Fremtidens EØS-kontigent ligger i støpeskjeen. Resultatet bør bli en dugnad for utslippsfrie kraftverk, støtte til akademia og institusjonsbygging i EUs nye medlemsland.

De autoritære regimenes fall i Spania og Portugal i begynnelsen av 1970-årene åpnet for at landene kunne søke medlemskap i den tids Europeiske fellesskap (EF). Men lav levestandard og vaklende samfunnsinstitusjoner holdt landene utenfor helt frem til 1986. De tidligere østblokklandene sto i den samme situasjon etter slutten på den kalde krigen. Noen vil mene at de to nyeste medlemmene av EU, Romania og Bulgaria fortsatt ikke har en samfunnsstruktur som gjør dem i stand til å etterleve EUs felles regelverk. Men grunntanken i EUs kontinuerlige utvidelse er ikke bare å forankre Europas tidligere diktaturer i demokratiske styresett og integrere dem politisk. EUs formål er å løfte medlemslandene opp økonomisk - og sørge for at de alle trekker nytte av økonomisk vekst, sysselsetning og velstandsøkning.

Da EFTA-landene forhandlet frem EØS-avtalen med EU i 1992 ble det ansett som økonomisk og politisk rett og rimelig at de rike EFTA-landene bidro økonomisk til denne prosessen. I EØS-avtalen, som få trodde skulle fungere særlig lenge, ble det derfor fastsatt et økonomisk bidrag til økonomisk og sosial utjevning for de første fem årene. Etter fire år, i 1996,  ba EU om at bidraget skulle forlenges ut over disse første fem årene. Dette prøvde Norge, sammen med Island og Liechtenstein å motsette seg, noe som ble svært dårlig mottatt i EU. Tross intens lobbying av tidligere EFTA-partnere som Sverige, Finland og Østerrike, måtte vi gi etter ? særlig etter at den spanske ambassadøren troppet opp på et komitémøte i EØS og nær på ga en forelesning i europeisk historie og solidaritet. Enda mer virkningsfullt var Spanias blokkering av nye EU-rettsakter som skulle inn i EØS-avtalen.

Fremtidens bidrag
EUs maktdemonstrasjon var ikke pen. Men i et historisk perspektiv kan vi kanskje være takknemlige. Det hadde ikke sett pent ut om Norge ikke hadde bidratt økonomisk til at de tidligere kommunistlandene skulle få ta del i EUs historiske dugnad for å løfte et hundre og tyve millioner mennesker ut av mer eller mindre alvorlig fattigdom. Over de siste fem årene har Norge bidratt med om lag en milliard kroner til dette. Statistisk sentralbyrå har uttalt at beløpet representerer mindre enn en tiendedel av de eksportinntekter norske bedrifter tjener på de nyåpnede markedene. Det norske bidraget tilsvarer for øvrig under halvparten av EU-kontingenten til Sverige -  et land hvis underskudd ganske nøyaktig tilsvarer overskuddet av vår egen oljeformue. At vi slipper billig unna er derfor hevet over tvil.

I disse dager starter forhandlingene om den nye EØS-kontingenten fra 2009 til 2014. I lys av den nylige utvidelsen til Bulgaria og Romania, og ytterligere fordypning av det indre marked, må vi regne med et krav fra EUs side om en betydelig øking av vårt bidrag til den felles europeiske dugnad.

Regjeringen ønsker størst mulig norsk deltakelse i prosjekter finansiert av EØS-midlene. Helt naturlig ?  til tross for den klare ordlyden i avtalen om at pengene skal være brukerstyrte. Verre er det når vi hører at det krangles om fordeling av pengene i den grad at norske ambassader mottar klagenoter i flere mottakerland og blir bedt om å holde seg unna fordelingen av støtten. En større, helhetlig undersøkelse av ordningen ville muligens være nyttig for alle parter.

Miljø og kunnskap
I mellomtiden bør vår kreative tenkning rundt hvordan pengene kan anvendes rammes inn i et europeisk perspektiv snarere enn et særnorsk. En klar vinner er finansiering av demonstrasjonsanlegg for kullkraftverk med fangst og lagring av CO2. Sammen med energieffektivisering og fornybar energi representerer denne teknologien i dag EUs satsingsområde for å kunne nå de ambisiøse målsetningene for reduksjon av klimagasser. Polen, som mottar halvparten av EØS-kontigenten, skal bytte ut halvparten av alle kullkraftverk over de neste tyve årene. At Norge selv er premissleverandør av politikk og teknologi på dette området gjør valget lett. Situasjonen er lignende i andre mottakerland.

Både fra mottakernes og et europeisk synspunkt kan neste prioritet være utvikling av kunnskap. Akademiske miljøer i de nye medlemslandene tilhører dem som har tapt mye på overgangen til markedsøkonomi, tross fordelene av adskillig større intellektuell frihet. Ny finansiering av forsknings- og universitetsmiljøer gir anledning til utvikling av egen kunnskap og prioriteringer - ut fra landenes egne forutsetninger, ikke hva vi i Norge anser som viktig.

Tredje prioritet bør være å bidra til EUs egne budsjetter for å styrke oppbyggingen av samfunnsinstitusjoner i mottagerlandene. For å unngå dagens situasjon, der Norges bidrag i mange land blir oppfattet som ?strøpenger? bør Regjeringen vurdere å bidra rett inn i EUs egne budsjetter - som tross alt vil bidra til å styrke de mekanismer og prosesser som landene er med på å utarbeide selv i Brussel. Dette som uttrykk for at vi respekterer EUs intereuropeiske dugnad like meget som EU respekterer vårt utenforskap. Beløpenes størrelse bør tilsi at det kan være en lettelse for EFTA-landene å overlate administrasjonen til et apparat som har både erfaring og kompetanse på området. Om vi mister styringen vil det kun være et uttrykk for den grad av politisk innflytelse vi allerede har gitt fra oss innenfor EØS.

EUs store klimapakke

Av Paal Frisvold
- 23.jan.2008 @ 12:51 - Kommentér
EU lanserer europeisk CO2-håndtering program: Et stort skritt for Europa - ett ikke så lite for verden. 

I en meddelelse fra Europakommisjonen til EUs medlemsland og Europaparlamentet 23. januar i år, foreslås det å etablere et eget europeisk industri-initiativ for å bygge tolv fullskala kullkraftverk med CO2-håndtering. Tolv Mongstad-prosjekter, flest på kull, som skal stå klare innen 2015.

Gode nyheter
Dette er en svært god nyhet for kampen mot global oppvarming, først og fremst av følgende tre årsaker: 

*  Et europeisk demonstrasjonsprosjekt med tolv fullskala kraftverk med CO2-håndtering vil gjøre det mulig å gi nok industriell kompetanse og erfaring til å kunne redusere prisen på fangst-teknologi. Parallelt med at det oppnås kostnadsreduksjoner vil kvoteprisen for CO2 stige kraft- og kraftsektorene må gå over til å kjøpe utslippskvotene. Innen 2020 er det derfor store muligheter for at det vil koste mer å slippe ut CO2 til atmosfæren enn å installere fangstanlegg med transport og lagring av CO2

*  Når EU har diskutert, forhandlet frem og vedtatt regelverket for CO2, og samtidig blitt enig om hvordan industri-initiativet skal finansieres, vil EU kunne bidra til å finne nøkkelen til en global avtale om reduksjon av drivhusgasser under klimaforhandlingene i København i desember 2009. For vi vet at med bred implementering av CO2-håndtering kan vi redusere verdens CO2-utslipp med 33 prosent. Bare EU kan redusere sitt utslipp med mer enn 50 prosent ved bruk av denne teknologien. Andre land kan således også forplikte seg til konkrete reduksjoner av CO2-utslipp i kraftsektoren, tungindustrisektoren og til og med transportsektoren.    

*  Når fangst og lagring av CO2 blir innført over hele Europa vil man oppnå stordriftsfordeler og store teknologifremskritt som kan gjøre den anvendelig i Kina, India foruten i utviklingsland. I denne delen av verden finnes det store forekomster av kull. I disse landene er det fortsatt stor mangel på elektrisitet, og mye gjenstår før disse folkerike landene kommer i nærheten av vår egen levestandard. Til det trenger de tilgang på energi ? og det må de få uten at verden ødelegges av klimaendringer.  

Stort skritt for Europa.
EUs strategi er således et stort skritt for Europa - og et ikke så lite skritt for verden. Men om vi er særdeles glade og fornøyde over den politiske forståelsen og strategien for å bruke CO2-håndtering, er det en lang vei igjen til CO2-en er trygt lagret under bakken. I Kommisjonens meddelelse mangler det fortsatt en klar strategi for hvordan demonstrasjonsprosjektene skal finansieres av land som ikke har Norges rikdom å øse av. I løpet av 2008 skal denne utfordringen takles. Det snakkes blant annet om å øremerke noen av de 62 milliarder euroene som myndighetene i Europa vil tjene på å selge utslippskvoter for CO2. Disse kan benyttes som direkte investeringer eller i et karbonfond for å garantere en pris på CO2 som gjør det lønnsomt for industrien å investere i fangst- og lagringsteknologi.  

Sist, men ikke minst, gjenstår det å se om kvoteprisen kan vokse nok til å overgå fangstkostnadene for CO2. Dersom markedet ikke tar signalene og begynner med store investeringer i renseanlegg er det bare én ting som kan gjøre jobben: påbud om fangst- og lagring på alle nye fossilbaserte kraftstasjoner og etterinnstallering av fangstteknologi på eksisterende kraftverk. Dette har Kommisjonen allerede signalisert. I de kommende atten månedene vil Bellona kjempe for at all kraftproduksjon i Europa må fange og lagre CO2 innen 2020. Det blir det store spørsmålet i europeisk energi- og klimadebatt i de nærmeste månedene. Den kampen har Bellona tenkt og vinne.

Les flere NA24-kommentarer her.

Paal Frisvold er styreleder i Bellona Europa

Norsk CO2-håndtering sett fra Brussel

Av Paal Frisvold
- 07.nov.2007 @ 10:34 - Kommentér
Olje- og energiminister Åslaug Haga er redd EU skal velte regjeringens prosjekt om å bygge gasskraftverk på Mongstad med CO2-håndtering.

I dag, 7. november, skal statsråden avlegge en høflighetsvisitt hos energikommissæren i Europakommisjonen, Andris Piebalgs.

Dette får hun høre
Her følger informasjonen hun med all sannsynlighet vil få høre:

«For å unngå dramatiske konsekvenser av global oppvarming har FNs klimapanel slått fast at vi må redusere CO2-utslipp med 50-80 prosent innen 2050. Drastiske tiltak for å øke energieffektivisering, styrke produksjon av fornybare energikilder og ikke minst, rense kraftproduksjon fra fossilt brensel må til for å nå denne målsetningen. CO2-håndtering er en teknologi med stort potensial for reduksjon av CO2-utslipp innen 10 til 20 år. Dersom det etableres sterke politiske og økonomiske insentiver for å fremme denne strategien kan Europas CO2-utslipp reduseres med rundt 50 prosent innen 2050 i forhold til dagens utslippsnivå.

EU setter stor pris på at Norge har kommet langt i å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO2. Men skal de globale målsetningene nås er det viktig at denne teknologien iverksettes snarest i rike land som USA, Canada, Australia og ellers i Europa. Når vi har fått redusert kostnadene og fått på plass en ny global avtale for CO2-utslipp kan denne teknologien benyttes i land som Kina og India ? slike at disse kan fortsette sin økonomiske vekst og utvikling uten å sette resten av verden i fare.

EUs arbeid med å fremme CO2-håndtering er omfattende, grundig og langsiktig. Det tar sikte på å fremme teknologiutvikling, innføre økonomiske rammer og insentiver, og sørge for at lagring av CO2 blir gjort på en forsvarlig og miljøsikker måte.

Det er for tiden tre viktige prosesser i gang i EU som alle legger føringer for satsingen på CO2-håndtering og som berører de norske prosjektene.

For det første legger Kommisjonen frem et forslag til direktiv for sikker geologisk lagring av CO2 den 5. desember (muligens utsatt til 24. januar). Dette blir det første regelverket i verden som går gjennom alle faser i verdikjeden for lagring av CO2 ? for å sørge for at utvelgelse av lagringsplass, valg av lagringsteknikk og ansvarsforhold blir avklart. Forslaget skal diskuteres, forhandles og senere vedtas av EUs beslutningsorganer, Europaparlamentet og Ministerrådet. Denne prosessen er ventet ferdig i juni 2009. Regelverket skal presenteres under forhandlingene om oppfølgingen av Kyoto-protokollen på Bali den 7. desember.

For det andre jobber Kommisjonen med å fornye de generelle retningslinjene for bruk av offentlig støtte til miljøprosjekter. Disse fornyes hvert femte år nettopp for å reflektere og inkludere utvikling av ny teknologi og produkter. Her bør det presiseres at EU på ingen måte forbyr myndigheter å støtte miljøprosjekter. Hensikten er at slik støtte ikke skal kunne være en måte å subsidiere virksomheter som egentlig er kommersielt lønnsomme da dette vil kunne være konkurransevridende i forhold til tilsvarende virksomheter. Arbeidet med de nye reglene begynte tidlig i 2007.

Allerede i juni i år ble det klart at CO2-håndtering vil bli gjenstand for en egen behandling knyttet til EUs konkurranseregler som statsstøttereglene er en del av.
I Kommisjonens andre utkast til de nye retningslinjene står det i avsnitt 59 at CO2-håndteringsprosjekter vil kunne trenge statlig støtte som kan innebære ulovlig statsstøtte. Samtidig åpnes det for at denne typen prosjekter på visse vilkår kan kategoriseres som prosjekter av «særlig felleseuropeisk interesse». Dette er prosjekter som er av betydning for hele EU fordi de vil bidra vesentlig til å oppnå EUs politiske målsetninger. Videre står det at Kommisjonen vil godkjenne en høyere støtteintensitet enn normalt, men at den er avhengig av at slike prosjekter blir meldt inn slik at det kan utføres en korrekt vurdering av støtten. På grunn av manglende kjennskap til finansiering av slike prosjekter er det ennå for tidlig å forhåndsklarere dette. Men som ved alle nyvinninger kommer utviklingen av tilpasset regelverk alltid i etterkant av selve teknologien.

For det tredje vil Kommisjonen legge frem en hvitebok den 5.desember som beskriver EUs politikk for etablering av demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering frem til 2015. Hviteboken er en direkte oppfølging fra mars i år hvor statslederne i Det europeisk råd ble enige om at EU-landene skal redusere CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020. Det europeiske råd ba Kommisjonen om å utrede hvordan CO2-håndtering kan gjøres kommersielt lønnsomt innen 2020 og rapportere tilbake til toppmøtet i mars neste år i form av en strategisk teknologiplan for europeisk energiproduksjon.

I denne hviteboken poengterer Kommisjonen at fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-håndtering kun vil kunne settes ut i livet dersom medlemslandene bevilger offentlig støtte. Teksten inneholder forøvrig også en egen henvisning til prosjekter hvor betydelig offentlig støtte er annonsert i Holland, Storbritannia og Norge. I tillegg drøftes mulighetene for å etablere et såkalt trans-europeisk nettverk for transport av CO2, samt en grundig gjennomgang av hvilke økonomiske insentiver som vil gjøre CO2-håndtering kommersielt lønnsomt i 2020.»


Konkrete eksempler
Fordi det er nødvendig med konkrete eksempler i regelverksutformingen hadde det gagnet både Norge, EU og verden forøvrig om vår olje- og energiminister hadde brukt sin tid på å spille inn konstruktive bidrag for å realisere Europas ambisjoner om bygging av minst et dusin demonstrasjonsprosjekter.

Bellona har to forslag i denne sammenheng. Notifisere, det vil si å melde inn, prosjektene for fullskalarensing både på Kårstø og Mongstad til ESA og Kommisjonen. Dernest bør Norge ta del i EUs og britenes initiativ for å bygge verdens første kullkraftverk med CO2-renseanlegg i Kina.

Så vidt vi vet har britiske myndigheter forespurt den norske regjeringen ved flere anledninger, men foreløpig ikke fått svar.



Paal Frisvold er styreleder i Bellona Europa.

Sprik mellom ESA og Kommisjonen

Av Paal Frisvold
- 17.sep.2007 @ 10:30 - Kommentér

Den nye ESA-presidenten, Per Sanderud, sier i et intervju på Den norske EU-delegasjonens hjemmeside at den største utfordringen ESA står overfor er «å få nok tilgang til Kommisjonen på et høyt nok nivå til at vi kan drøfte sakene på riktig måte».

Utsagnet illustrere det flere EØS-observatører har kunnet registrere i den siste tiden: Nemlig at Kommisjonen og ESA ikke lenger «tenker likt» i viktige saker og særlig de av stor betydning for Norge. Det anskueliggjøre en helt sentral utfordring i EØS-avtalens virke og viser hvor vanskelig det kan bli å holde avtalen intakt i et Europa hvor alle, bortsett fra noen helt marginale eller udemokratiske stater, er forent i EU.

ESA henger etter
Det er en god illustrasjon på at Kommisjonen er et politisk organ hvor politikken endres i takt med nye politiske realiteter i medlemslandene, noe ESA verken har forutsetning eller muligheter til å følge med i. ESA, derimot, blir hengende etter fordi den kun baserer sine avgjørelser på juridiske fortolkninger av primær og sekundærlovgivning, det vil si EU-traktaten og direktiver/forordninger.

Mangel på tilstrekkelig dialog og kontakt mellom ESA og Kommisjonen, som den nye ESA-presidenten etterlyser, fører til forskjellig juridisk og politisk håndhevingen av EUs lover i EU- og EFTA-pilarene. For utgangspunktet og bærebjelken for hele EØS-samarbeidet er jo nettopp at EUs regelverk skal integreres og overvåkes helt identisk i de to pilarene.

Juridisk homogenitet
Det er dette juristene kaller juridisk homogenitet  likhet - og som er utgangspunktet for felles spilleregler mellom alle aktørene i EØS-markedet. Spriket mellom ESA og Kommisjonen oppfatninger kom klart til syne tidligere i år da EFTA-domstolen avsa dom i sakene om monopol for spilleautomater og hjemfallsretten antakelig de to viktigste sakene for regjeringen og norske økonomiske aktører siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

I begge saker baserte ESA seg - som de alltid gjør på konsultasjoner og meningsutvekslinger med Kommisjonen. Men fra tidspunktet da ESA og Kommisjonen holdt sine første samtaler og kom frem til en felles holdning og frem til sakene kom opp i EFTA-domstolen, gikk det tre til fem år. På denne tiden gikk EU gjennom en politisk turbulent periode. Først og fremst ved nederlagene i folkeavstemningene i Frankrike og Nederland om den nye grunnlovstraktaten, men også etter stormen rundt det svært omstridte tjenestedirektivet, som la klare føringer på Kommisjonens strategi for (ikke holdning til) å avvikle monopol på spilleautomater.

I tillegg bidro nye utfordringer på energi- og klimaområdet til å dreie medlemslandenes og Kommisjonens holdning til energiforsyning. Denne utviklingen resulterte i at Kommisjonens holdning i både spilleautomatsaken og hjemfallsaken hadde snudd når Norge og ESA møttes i EFTA-domstolen i Luxembourg noen år senere.

«Mer katolsk enn paven»
I begge tilfeller tok Kommisjonen side med Norge og forlot sin institusjonelle alliansepartner og lillebror, ESA. Så paradoksalt nok fikk den norske regjering mer drahjelp i de to viktigste sakene de har hatt for EFTA-domstolen av Europakommisjonen, enn EFTA-landenes eget overvåkingsorgan. Kanskje er det tid for NHO å be Dag Harald Claes og hans tidligere kollegaer på Arena revidere rapporten «ESA: Mer katolsk enn paven?»

Bellonas posisjon i EU

Av Paal Frisvold
- 30.mai.2007 @ 09:43 - Kommentér
Etter at Frederic Hauge ble valgt til viseformann i EUs teknologiplattform for CO2-håndtering har det blitt skrevet og kommentert mye om Bellonas posisjon og, som noen sier, makt i EU. Utenriksminister Støre uttalte selv til Morgenbladet for en tid tilbake at regjeringen ønsker å ta lærdom av Bellonas EU-arbeid.

Over de siste seks årene har jeg hatt gleden av å være Bellonas mann her i Brussel og har som sådan hatt jevn og kontinuerlig kontakt med ledende representanter for de fleste av EU's institusjoner.

Pga. mitt nære samarbeide med Fredric Hauge har jeg vært vitne til den respekt man her nede har både for ham og for Bellona. Blant de erfaringer vi i Bellona har fått ut av dette tette samarbeidet kan det være visse elementer som flere hjemme i Norge vil kunne dra nytte av.

Ambisjonsnivå og europeisk budskap
I Brussel er det svært få som snakker om å påvirke. Man snakker kun om å komme i en posisjon hvor man kan spille en konstruktiv rolle - være en medspiller - i utviklingen av et felles regelverk som vil gagne flest mulig i størst mulig grad. Dette er utgangspunktet Bellona har hatt på alle områdene vi jobber på.

Fra første stund har vi søkt å spille rollen som en konstruktiv brobygger mellom industri, miljøorganisasjoner og myndigheter ved å bringe disse aktørene sammen rundt bordet for å skape en dialog om felles problemstillinger og løsninger. Da forutsettes det at man er tidlig ute - og bidrar til å sette kontroversielle og vanskelige problemstillinger på agendaen før sakene når beslutningsinstitusjonene. Enda viktigere, ja utvilsomt aller viktigst, er det at problemstillingen og løsningen må settes inn i en europeisk sammenheng. Ikke bare sett ut fra et nasjonalt perspektiv.

Jeg har tidligere beskrevet hvordan norske politikere ofte får et dårlig omdømme i Brussel fordi de bruker den lille tildelte taletiden til å liste opp nasjonale meritter i stedet for å tenke på fellesskapets utfordringer og muligheter. Da Bellona arrangerte høring i Europaparlamentet for å rette oppmerksomheten mot mangelfull politikk for oljevernberedskap i Barentshavet, inkluderte vi Østersjøen - ikke bare for å engasjere EU-parlamentarikere, men også for å vise at en rekke andre land står overfor samme utfordringer som Norge. Da vi to år tidligere arrangerte en annen høring i Europaparlamentet om CO2-håndtering, satte vi søkelyset på muligheter til hydrogenproduksjon på kontinentet - ikke kun energiforsyning til Midt-Norge.


Kjennskap til beslutningsprosessene
Mange hevder at beslutningsprosessene i EU er svært kompliserte. Det er det helt sikkert for de som aldri har satt seg inn i dem - akkurat som prosessene i vårt eget Storting kan virke innfløkt for enkelte. Bellona har tatt seg tid til å sette seg inn i detaljene og trent opp hele organisasjonen fra ledelse til salgsavdelingen i EUs medbestemmelsesprosesser.

Skal man nå frem med sitt europeiske budskap til rett person til rett tid, må man vite når saken er behandlet i Kommisjonens ekspertgrupper, når forslaget går til interservice-konsultasjon - arbeidsgrupper i rådet og parlamentet - helt til hvem som sitter i trilog-gruppen i tredje og siste beslutningsrunde. Norske statsråders brev til presidenten i Europaparlamentet én uke før parlamentets plenumsbehandling i Strasbourg kan i så måte virke mer provoserende enn konstruktivt.

Kontakter og nettverk
Fordi det ikke finnes faste norske tjenestemenn i EUs beslutningsorganer, bortsett fra noen dusin midlertidige nasjonal eksperter i Kommisjonen, er det få nordmenn som kjenner noen i systemet. Finnene har fem hundre folk bare i Kommisjonen og svenskene har publisert en 120-siders telefonkatalog med liste over svensker i alle institusjonene.

Ikke rart at mange nordmenn ser ut som Ludvig i Flåklypa når de står foran Berlayemont-bygget ved Schumann-plassen. Men de som tar motet til seg vil se at av de 20 000 ansatte er det kanskje et titall som jobber på enkelte saksområder. Tolv personer jobbet på Reach-forordningen. Åtte på tjenestedirektivet. Men helt riktig; de må identifiseres og oppsøkes, akkurat som i SFT og MD.

Ved stedlig tilstedeværelse i over ti år har Bellona bygget opp et eget nettverk av aktører og ansatte i EU-systemet. Vi opprettholder dialog ved å utveksle synspunkter, levere faglige innspill, invitere til arrangementer, delta i debatter og gå i lunsjer og mottakelser.


Vilje og engasjement
Sist, men ikke minst, gjelder det å være engasjert og tro på det man gjør. Der er vi i Bellona spesielt heldige. For ikke bare tror vi på det vi gjør, men vi tror også på at EU har en unik og helt avgjørende rolle i å løse utfordringene miljøet står overfor. For om Europa er et gammelt kontinent, så er EU et ungt prosjekt.

Vil regjeringen ta lærdom av våre erfaringer, er det uomgjengelig nødvendig at den endrer sin politiske holdning til EU som prosjekt. Hvem vil hjelpe den som ikke selv vil være med å hjelpe andre? For å unngå dette «utenforstempelet» har Bellona etablert en egen organisasjon i Brussel: Bellona Europa. For i Brussel er det mange som kjemper med nebb og klør mot Kommisjonens forslag, regelverk og politikk, noe de har gode grunner til. Men det er ingen - ikke engang de mest radikale miljøorganisasjoner som har den minste tvil om nytten og nødvendigheten av å delta i å utforme felles politikk og regelverk. Det vil være som å melde seg ut av diskusjonen, slik Norge har gjort.


Hva vi har oppnådd?
Etter Bellonas presentasjon i Europaparlamentet for fire år siden om CO2-håndtering som et redskap for å stoppe klimaendringene har stadig flere aktører samlet seg om bruken av denne teknologien. Vi har på ingen måte vært alene om å fremme denne løsningen, men har jobbet nært sammen med andre Brussel-aktører fra andre miljøorganisasjoner, industri, forskningsmiljøer og myndigheter i en rekke komiteer og diskusjonsfora.

I Brussel oppnår man nemlig ingenting alene. Etter en lang dragkamp oppnådde Bellona og de andre medlemmene i teknologiplattformen enighet om behovet for å etablere 10-12 demonstrasjonsprosjekter for CO2-håndtering i Europa. Denne konklusjonen ble senere akseptert og artikulert i Kommisjonens omfattende klima- og energipakke den 10. januar i år. Og under toppmøtet i mars gav alle EUs statsledere sin tilslutning til forslaget.

Nå gjenstår det mest krevende: Politikken skal realiseres. Regelverket skal på plass. Økonomiske insentiver skal vedtas og bevilges. Veien blir helt sikkert lang og kronglete. I Bellona vil vi følge med og delta aktivt. Men tenk om vi hadde hatt regjeringen med på laget? En regjering som forstår forskjellen på å påvirke og medvirke.

Det er nemlig bare det siste som gir resultater blant selvstendige og samarbeidende stater i dagens Europa.

EØS-dramatikk?

Av Paal Frisvold
- 04.mai.2007 @ 15:49 - Kommentér
Sist fredag vedtok Europakommisjonen, på vegne av EUs medlemsland, og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein, 45 EØS-komitébeslutninger som inneholdt over 70 direktiver og forordninger.

Tallene er uvanlig høye og vitner om at EØS-avtalen har ligget brakk i over fire måneder. På agendaen for EØS-komitémøtet stod det også at man skulle diskutere norsk deltakelse i EUs programmer og tvisteløsningsmekanismen som EU har satt i gang for å skaffe fortgang i implementering av direktivene Fri bevegelse av statsborgere fra land utenfor EØS-området og Kvotehandelsdirektivet for CO2.

Aldri tidligere har EØS-avtalen vært utsatt for så omfattende konflikter med så vidtgående konsekvenser for store deler av det norske samfunn. Allikevel holder den norske regjeringen seg helt stille. Statssekretær Stubholdt i UD sier til Aftenposten at situasjonen er «udramatisk».

For de som har fulgt EØS-avtalen på nært hold siden den startet, er det svært vanskelig å dele statssekretærens tolkning. Spørsmålet vi stiller oss her i Brussel er hvorfor denne feilinformasjon fra UDs side? Hva tjener regjeringen på å skjerme folket for Norges svake stilling overfor EU? En slik politikk er bare til skade for oss selv og for våre muligheter til å få en opplyst og faktabasert europadebatt.

La oss se nærmere på de tre viktigste punktene på EØS-komiteens agenda fra fredag 27. april ? og grunnlaget for Stubholts uttalelse:

i) Utvidelsen av EØS-avtalen til EUs nye medlemsland Romania og Bulgaria
Ifølge artikkelen på UDs hjemmeside den 29. mars «EUs utvidelse i havn», signerte den norske ambassadøren avtalen om utvidelsen av EØS-avtalen til Romania og Bulgaria. Dette er ikke riktig. Det var referatet fra møtet der partene kom til enighet forhandlingslederne satte sine initialer på. Selve signeringen av avtalen vil først finne sted når avtaleteksten er gjennomgått av EUs jurister og renskrevet i traktats form - en prosess som i henhold til islandske myndigheter ikke vil bli avsluttet før i september. Deretter skal traktaten ratifiseres av EFTA-landene og EUs beslutningsinstitusjoner. Dette kan lett ta opp til et halvt år.

Flere av EUs medlemsland hadde gitt klar ordre til Europakommisjonen om at ingen direktiver skulle finne veien inn i EØS-avtalen før denne prosessen var fullført. Dette resulterte i suspensjon av avtalen - som varte i fire måneder. Regjeringen valgte å forholde seg helt taus om dette. Først to uker etter at Kommisjonen meldte fra til EU-delegasjonen om at avtalen var suspendert, lekket nyheten ut i Brussel. Dersom denne situasjonen virkelig var udramatisk - hvorfor holde den hemmelig?

ii) Status for EFTA-landenes deltakelse i EUs programmer
For at norske økonomiske aktører skal kunne delta på lik linje med sine kollegaer i EUs forskningsprogrammer må hvert enkelt program innlemmes i EØS-avtalen. Skjer ikke dette går norske næringslivs- og universitetsmiljøer glipp av flere hundre millioner kroner i året.

Så lenge EU-landene blokkerte EØS-avtalen, forhindret de også norsk deltakelse i disse programmene.

Søknadsfristen for de første programmene er i dag, fredag 4. mai. Hadde man ikke funnet en løsning nå ville norske til søkere på EU-prosjekter ikke kunne vurderes når fristen går ut.

Regjeringens skal ha meddelt EU at den ville trekke tilbake hele Norges økonomiske bidrag til EUs forskningsprogram dersom situasjonen ikke løste seg. I verste fall kunne dette ha ført til norsk utestengning fra hele det syvende rammeprogram - frem til 2014. Reddet på målstreken, sies det i Brussel. Udramatisk, sier altså statssekretæren.

iii) Kvotehandelsdirektivet
På grunn av norske forsøk gjennom mange år på å holde EUs kvotehandelsdirektiv utenfor EØS-avtalen har prosessen med fordeling av kvoter i Norge kommet altfor sent i gang. Alle andre EU-land har hatt en prøveperiode de siste fire årene. I tillegg foregår det en intens diskusjon om muligheten til å kjøpe seg fri fra tiltak som vil redusere CO2-utslippet hjemme ved å kjøpe kvoter ute etter statsminister Stoltenbergs utspill på Arbeiderpartiets landsmøte nylig. Det haster derfor med å få på plass kvotehandelsdirektivet, slik at norske bedrifter kan få like muligheter som sine konkurrenter i Europa til å kjøpe og selge kvoter på det europeiske markedet. Haster, fordi det tar lang tid å få på plass mekanismene, samt at det antakelig vil kreve en lovendring i Stortinget som beregnes til seks måneder.

Gjenopptagelse av EØS-avtalen var en forutsetning for å få på plass kvotehandelsdirektivet i Norge. EU har igangsatt tvisteløsningsmekanismen fordi de mener Norge allerede er for sent ute. Statkraft har allerede opprettet et eget selskap for kvotehandel i Nederland. Men hva med andre norske bedrifter? Udramatisk, sier statssekretæren igjen.

Kommisjonen kommer Norge til unnsetning
Under møtet i EUs ministerråds arbeidsgruppe for EFTA-landene sist tirsdag - (hvor EU-landenes regjeringsrepresentanter diskuterer EUs forhold til EFTA-landene) var det Kommisjonen som argumenterte for at EU-landene skulle normalisere forholdet til Norge og gjenoppta EØS-arbeidet.

Selv var den norske regjeringen nødt til å kanalisere sine argumenter via Kommisjonen fordi den ikke var til stede i Ministerrådet. For regjeringen har ikke adgang til å delta i møtene hvor EU diskuterer forholdet til Norge.

Det regjeringen oppnår med å skjule de faktiske forholdene mellom Norge og EU er at folk flest vil tro at EØS-avtalen er i stand til å verne om og forsvare Norges interesser. Da gjør den det norske folk en bjørnetjeneste.

For når debatten blusser opp igjen må vi bruke mye tid og krefter på å forklare de faktiske forholdene.

Det snur!

Av Paal Frisvold
- 02.apr.2007 @ 13:53 - Kommentér

I Brussel kommer det stadig flere besøk av nordmenn som vil se, ta og føle på hva som er i ferd med å skje i Europa.

De ønsker å bli oppdatert om EUs politikk på områder de jobber med, og forstå hvordan viktige rammevilkår blir utformet og vedtatt. I løpet av de siste årene har vi som møter og snakker med disse gruppene registrert en markant holdningsendring. To spørsmål stilles fra tvilere i omtrent alle grupper, enten det er studenter, politikere, myndighetsansatte eller representanter fra næringslivet: Hvor mye koster det å bli medlem? og Går det an å melde seg ut?

Spørsmålene sier mye om vår usikre holdning til det store og ukjente. Men svarene er enkle.

Ifølge Stortingsmelding 8 fra 2004 har Finansdepartementet regnet ut at det vil koste Norge ca ni milliarder kroner årlig å være medlem av EU. Det er beløpet vi må betale netto etter at vi har trukket fra det vi ville motta i støtte til jordbruk, infrastrukturutbygging, prosjektstøtte til næringslivet, forskningsprosjekter osv. Sverige betaler i dag netto 14,5 milliarder svenske kroner per år.

Og ja, det går an å melde seg ut. Grønland - som ikke engang er en suveren stat men under Danmark - gjorde det i begynnelsen av 1980-årene og det er nedfelt en egen rett til å melde seg ut i den nye traktaten - som dog ikke enda er trådt i kraft.


Så til dette med vår usikre holdning. Vi har i Norge en lang tradisjon for å forholde oss tvilende til store, ukjente internasjonale prosesser. Listen er faktisk ganske imponerende:


  • I 1890-årene avslo Stortinget å overta det juridiske ansvaret for Spitsbergen. Grunnen var at det ville involvere oss for sterkt med flere stormakter;
  • I 1920-årene var det stor motstand mot medlemskap i Folkeforbundet;
  • I slutten av 1940-årene vegret regjeringen seg lenge mot å ta imot Marshall-hjelpen. Ikke før Sverige aksepterte bidraget fra amerikanerne sa også Norge ja.
  • Opprettelsen av NATO, på samme tid, var naturlig nok gjenstand for omfattende debatt;
  • I 1950-årene gikk regjeringen imot opprettelsen av den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMCO (nå IMO), fordi man var redd den ikke ville tjene våre egne interesser;
  • Opprettelsen av Nordisk Råd i 1950-årene møtte sterk motstand i store deler av det politiske landskapet - og særlig opprettelsen av det felles nordiske arbeidsmarkedet.
  • I 1972 gjennomførte regjeringen folkeavstemning for å ta avgjørelsen om Norge skulle bli medlem av EF. Nei-siden vant med et par prosentpoengs overvekt;
  • Det samme skjedde i 1994. Da med kun 60.000 nei-stemmer for mye.

Denne merittlisten viser at vi i høyere grad enn andre synes å ha en innebygd skepsis overfor politisk avgjørende former for internasjonalt samarbeid, som alle i ettertid har vist seg å være spesielt fordelaktig nettopp for små nasjoner som vår egen. Historien har imidlertid hver gang vist oss at alle de gangene skepsisen har truet med å ta overhånd er den også heldigvis for oss senere blitt overvunnet.


I dag opplever vi at diskusjonen om vårt forhold til EU tar nye og uventede vendinger. Saksområder som tidligere ble brukt av motstanderne fremstår plutselig som argumenter for å slutte seg til. Det mest påfallende er EUs nye og ambisiøse lederskap på miljøsiden, mens «miljønasjonen Norge» synes å stampe i bakkene, særlig i forhold til klimautfordringene og våre internasjonale forpliktelser i henhold til Kyoto-protokollen.

Men enda viktigere er utvilsomt utviklingen av EU til et virkelig all-europeisk samarbeid. Er det noen som husker hvordan den norske nei-siden før folkeavstemningen i 1994 raljerte over planene om en utvidelse av EU østover? I disse dager har den norske regjering - under trussel om en betydelig svekkelse av EØS-avtalen ? for andre gang på noen få år måttet akseptere å betale omtrent dobbelt så mye som den syntes var ?rimelig? for å bidra til integreringen av nye medlemsland fra den gamle Øst-Europa. Og atskillig mer må antakelig til når nåværende finansieringsavtalen går ut 1. mai 2009.


Det er dette all-europeiske samarbeidet vi i dag står utenfor. Riktignok deltar vi i stor grad på det økonomiske området. Men både miljøambisjoner, utvikling av utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid og ikke minst utvidelsene i seg selv minner oss om at EU først og fremst er et politisk prosjekt.

For Norge burde tiden snart være inne for å overvinne vår innebygde skepsis og engasjere oss i det prosjektet som snart alle andre land i Europa har gått inn i.


Norge i bakleksa

Av Paal Frisvold
- 07.mar.2007 @ 10:21 - Kommentér
Denne uken møtes EU-landenes statssjefer til et av de viktigste møtene i EUs 50-årige historie.

Møtet er historisk fordi det handler om å gi en politisk vurdering av og støtte til Europakommisjonens meget omfattende forslag til å takle den største utfordringen verden har stått overfor siden slutten på den kalde krigen: Energi og klima.

For oss her hjemme vil møtet resultere i en del media-omtale, som nok vil dreie seg mest om de dype konfliktene EUs statsledere imellom. For de kommer det til å være mange av når 27 topp-politikere kommer sammen. Da kan det være verdt å spørre hva et slikt møte betyr i praksis for utformingen av EUs politikk - og de enkelte medlemslandenes konkrete tiltak for å bekjempe klimaendringer. Og ikke minst, - hva betyr det for oss her hjemme?

For å forberede diskusjonene og legge grunnlag for regjeringssjefenes beslutninger, la Europakommisjonen den 10. januar i år frem det vi i Norge kaller en stortingsmelding. Meldingen, den største Kommisjonen noen gang har lagt frem, inneholdt hele seksten rapporter som beskrev hvordan EU skal redusere CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020 i forhold til utslippsnivået i 1990, men samtidig sørge for at Europa får tilgang til nok energi til en pris som opprettholder konkurransedyktigheten for industri og næringslivet generelt.


Med norske øyne kan det være interessant å se nærmere på tre av Kommisjonens forslag som alle er en oppfølging og forsterkning av eksisterende strategier i EU.


Fornybar energi

For det første vil Kommisjonen at hvert enkelt medlemsland skal sette konkrete mål for hvordan de skal øke produksjonen av fornybar energi. Hvert enkelt land skal nedfelle en plan for produksjon av alle fornybare energisektorer for elektrisitet, varme og biobrensel. Det blir presisert at planene skal utarbeides i samarbeid med lokale og regionale myndigheter. Det er verd å merke seg at disse målsetningene skal være juridisk bindende, noe som nå ser ut til å oppnå et kvalifisert flertall i Ministerrådet. I praksis betyr dette at Kommisjonen kan ta EU-land som ikke holder løftene sine til domstolen i Luxembourg - som vil ilegge landene dagbøter på flere millioner euro helt til de får opp produksjonen til de nivåer som er lovet.


I Norge er en slik strategi fremmed. For i henhold til EUs direktiv for produksjon av fornybar energi til elektrisitet, har regjeringen tatt «en spansk en» ved å definere all eksisterende vannkraftsproduksjon som fornybar. Denne enkle løsningen gjorde f.eks. ikke Østerrike som i likhet med Norge produserer så godt som all elektrisitet fra vannkraft.

Dermed mener våre myndigheter å kunne slå fast at EU-regelverket ikke angår oss. Det er synd. Synd, og kanskje ikke særlig klokt i en situasjon med stadig økende behov for tilgang på energi. Det kan også se ut som om regjeringen søker å unngå at ESA skal ha rett eller myndighet til å vurdere hvorvidt vi også øker produksjonen av fornybar energi i takt med våre naboland.


Biobrensel

Det andre området gjelder produksjon av biobrensel. Her foreslår Kommisjonen igjen juridisk en bindende målsetning om at 10 prosent av all bensin og diesel til transportflåten skal produseres av biobrensel innen 2020.

For Norge, med per i dag kun to bensinstasjoner som tilbyr biobrensel, kan dette komme som et sjokk - eller i hvert fall en stor utfordring. For EU-landene, hvor vårt eget naboland Sverige er fremst i rekken, er dette bare en naturlig oppfølging av et EU-regelverk fra 2001. Der stod det nemlig at alle EU-land skal utarbeide en nasjonal strategi for å kunne tilby biobrensel til 2,75 prosent av bilflåten innen 2005 og 5 prosent innen 2010. Men allikevel: en dobling på ti år vil bli en utfordring og antagelig forandre både jordbruk og bilproduksjon rundt om i Europa.

Vår egen regjering valgte derimot å holde EU-regelverket om produksjon av biobrensel utenfor EØS-avtalen - og har i praksis nedlagt veto mot et direktiv vi selv så sårt kunne trenge. Selv de veto-interesserte partiene Sp og SV har valgt å overse dette faktum, selv om direktivet burde være i tråd med deres egne intensjoner og interesser.


Kvotehandel

Det tredje området gjelder EUs regelverk for handel med kvoter for utslipp av CO2. Omtalt som et av de mest revolusjonerende økonomiske instrumenter verden har sett siden etterkrigens Bretton Woods-system, er EUs kvotehandelsdirektiv akkurat i ferd med å avslutte en treårig prøveperiode. Prøvetiden har synliggjort atskillige mangler og feilgrep. Bl.a. har utdelingen av gratis kvoter til el-produsentene vært altfor romslig. Dette skyldes at enkelte land har vært for sjenerøse i utdeling av kvoter, men også at industrien faktisk har innført tiltak som har redusert utslippene så mye at man ikke har hatt behov for å kjøpe kvoter.

Resultatet er i hvert fall at dages pris på ett tonn CO2 er under én euro, noe som undergraver hele systemet. Eksperter sier denne situasjonen vil endre seg når selve Kyoto-perioden starter i 2008, og systemet settes i gang på ordentlig. Da vil også alle EU-landene ha strammet inn fordelingen av CO2-kvotene. Kommisjonen vil også revidere selve kvotehandelsdirektivet og det er ventet at fra 2012 vil det bli helt slutt på gratisutdeling av CO2-kvoter. Kanskje vil de også bli auksjonert ut til hele Europa - og ikke lenger i hvert enkelte land som i dag.


Fordeling av CO2-kvoter er i dag et hett tema i norsk politikk. For norsk industri er det en svært viktig debatt, da prissetting og fordeling av CO2-kvoter vil ha stor betydning for evnen til å opprettholde konkurransedyktighet i forhold til konkurrenter i landene rundt oss. Og da regjeringen frem til helt nylig har nektet å innføre direktivet i Norge, har heller ikke norsk industri og myndigheter hatt den fulle nytte av de erfaringer man har gjort seg i resten av Europa.

Vi står med andre ord først i dag overfor den svært viktige debatten om økonomiske virkemidler og rammevilkår som EU-landene begynte for nøyaktig ti år siden.


Manglende debatt i Norge

Juridisk bindende målsetninger for økt produksjon av fornybar energi, biobrensel og CO2-kvotehandel har to ting til felles. De har for det første alle vært gjennom en grundig debatt og diskusjon i alle EU-landene siden de ble foreslått i slutten av 1990-årene og vedtatt i 2001-2003. For det andre har det siden den gang foregått en intens dragkamp og tau-trekning mellom industri, myndigheter, politiske partigrupper og miljøorganisasjoner om hvordan disse redskapene skulle planlegges og gjennomføres. Den debatten vil blusse opp igjen og intensiveres i forkant av toppmøtet i neste uke - og fortsette når Kommisjonens konkrete lovforslag skal utarbeides og vedtas i Ministerrådet og Europaparlamentet over de neste to årene.


Vår utfordring er at debatten omkring de tre viktige problemstillingen helt frem til ganske nylig har vært så godt som ikke-eksisterende her hjemme. Derfor kom det uventet på regjeringen når Kommisjonen la frem EUs målsetning om å redusere CO2-utslipp med 20 prosent innen 2020 - og Norge ble fremstilt som en klimasinke i europeisk sammenheng. Det er også en viktig årsak til at vi både knapt er kommet i gang med produksjon av biobrensel - og også er kommet i bakleksa når det gjelder å innføre kvotehandelsordningen.


På EUs toppmøte denne uken vil alle statslederne legge frem sitt lands syn på hvordan de hver enkelt skal bidra til å løse en av Europa og verdens største utfordringer. I forkant har statslederne diskutert scenarier, planer og strategier på ikke bare disse tre nevnte feltene, men på alle de sekstenrapportene som legges frem til vurdering av våre naboland i Europa. Dette er debatter som har funnet sted i nasjonalforsamlinger, partigrupper, industri og miljøorganisasjoner. De har da også utløst en omfattende debatt. Hva skal vårt land mene om EUs politikk?

Den debatten har ikke funnet sted i Norge. For ingen norsk statsminister har anledning til å dele sine synspunkter og fremme sine interesser når alle hans europeiske kollegaer møtes på torsdag. Ingen forberedelser vil bli gjort heller. Dermed går vi også glipp av muligheten til å skape oppmerksomhet og interesse om våre egne politiske og økonomiske problemstillinger i samråd med våre nærmeste naboer.


Mangel på kunnskap og debatt om disse helt vesentlige virkemidlene gjør oss sårbare - ikke bare i kampen om å bekjempe klimaendringer, men i forhold til utvikling og vedlikehold av vår egen industri og arbeidsplasser. Dette er forhold som er så viktige for oss at noen politikere kanskje burde engasjere seg sterkere for. Utenfor EU lever vi i dag veldig godt, men vi lever i økende grad isolert fra viktige politiske og økonomiske debatter som foregår intenst i våre naboland og som legger premissene for hvordan vi skal takle felles utfordringer med lokale tiltak som gir nye markedsmuligheter for industri og næringsliv. Denne isolasjonen fører ikke bare til at vi forblir et utenforland. Den fører til at vi blir et land i utakt med våre nærmeste omgivelser.


En utakt som kan virke som en detalj i dag, men som vil kunne koste oss dyrt i fremtiden.


Tre ganger for mye

Av Paal Frisvold
- 05.feb.2007 @ 12:06 - Kommentér

De siste dagers debatt om Norges forhandlinger med EU om økonomiske bidrag til utvidelse av EØS-avtalen bekrefter en kontinuerlig politikk på dette området.

For tredje gang har den norske regjeringen valgt en passiv og tilbakeholden rolle – for deretter å sette seg på bakbeina og nekte å betale, klage for at prisen er for høy og dermed fremstå som Europas furtende og bortskjemte unge. Her er derfor historien om de tre gangene vekslende norske regjeringer har gjort et helt folk til skamme.


Første gang
Allerede under Bondevik I-regjeringen var den norske holdningen at man skulle avslutte det finansielle bidraget til å utjevne de sosiale og økonomiske forskjellene i Europa etter at den første perioden var avsluttet i 1999. Dette gjorde Norge kjent på et ministerrådsmøte i Luxembourg sommeren 1998 og hvor utenriksminister Knut Vollebækk ble gjenstand for en uvanlig hendelse.

Midt i Vollebekks innlegg trykket EUs utenrikshandelskommissær på mikrofonknappen foran seg og Vollebekk ble sittende og mime i noen fattige sekunder før han skjønte at hans stemme var blitt fadet ut. I stedet forklarte kommissæren høflig at hans delegasjon ønsket en kort «time-out» for å en intern rådslåing. Det hersket litt forvirring på den andre siden av bordet. Men etter cirka syv minutter kom Kommissæren tilbake. Han kunne fortelle at på forslag fra den spanske delegaten hadde alle EU-landene kommet frem til at de ikke kunne akseptere den norske (islandske og liechtensteinske) unilaterale bestemmelsen om å stanse den økonomiske hjelpen til Middelhavslandene og Irland. Vollebekks smil stivnet litt, men på elegant diplomatisk vis uttalte han at EFTA-landene ville se nøye på EUs nye initiativ.

Én uke senere sendte ambassadøren ved Den spanske permanente representasjonen til EU en note til Utenrikskommissæren i Europakommisjonen hvor han meddelte at Spania ville nedlegge veto mot innlemmelse av rettsakter og programsamarbeidet i EØS-avtalen så lenge EFTA-landene ikke godtok å forlenge finansieringsmekanismen.

I de etterfølgende tre-fire uker var den norske holdningen klar. I EØS-avtalen stod det ingenting om at det økonomiske bidraget fra EFTA-landene skulle fortsette etter de først fem årene. Norge hadde jussen på sin side.  På det neste møtet i EØS-komiteen ankom Kommisjonen og den spanske ambassadøren. Aldri tidligere – eller senere - har et av EUs medlemslands ambassadører deltatt på et EØS-komitémøte, tross at navneskiltet med korresponderende flagg til hvert eneste land alltid blir satt ut rundt møtebordet. Prins Nicolas av Liechtenstein, fyrstedømmets ambassadør til EU, ledet diskusjonen på vegne av EFTA-landene. Hans lavmelte og forsiktige fremtoning ble stående i krass motsetning til den spanske ambassadøren høylytte innlegg.

I tre måneder blokkerte spanjolene store deler av EØS-avtalen. På EFTA-siden kom man raskt sammen for å redde situasjonen. Det ble fort klart at pengene skulle betales. Det vil si ca. én milliard kroner over fem år. Men hvordan? Tre alternativer ble lansert: Island ønsket at EFTA-bidraget skulle kanaliseres de fattigste landene i Europa via Det sosiale og økonomiske fondet til Europarådet i Strasbourg. Liechtenstein ønsket at pengene skulle doneres til EUs miljøprogram LIFE, mens Norge ville gi de til Den nordiske investeringsbanken i Helsingfors. Europakommisjonen kunne ikke godta noen av disse alternativene pga begrenset muligheter til innsyn og styring – fra begges sider.  Løsningen ble en forlengelse av den eksisterende ordningen. Det tok flere måneder å få på plass den nye ordningen. Flere hundrede rettsakter hopet seg opp og skapte store forsinkelser i arbeidet med å opprettholde EØS-avtalen.


Andre gang
EUs ønske om å løfte ti av sine naboland opp av fattigdom og forankre dem i demokratiske og markedsøkonomisk system ble en realitet den 1. mai 2004. Forhandlingsprosessen hadde vært lang og smertefull for mange i de fattige landene som måtte omstille seg blant annet for å åpne opp for konkurrerende import fra vesten. Forhandlingene mellom EU og EFTA-landene om EFTA-landenes økonomiske bidrag til dette historiske løftet kom gang ikke før høsten 2003.

For EU-landene var naturlig nok ikke forhandlinger med EFTA-partnere høyt prioritert under innspurten i opptaket av de ti nye medlemslandene. Men når EUs ministerråds arbeidsgruppe for EFTA-saker endelig begynte å tenke på hvor mye de skulle kreve av to av verdens rikeste land, var det klar at beløpet ville være betydelig. Tyskland stod midt i en svært alvorlig økonomisk situasjon etter at alle krefter ble brukt til å betale for å bygge opp det ruinerte tidligere Øst-Tyskland. Den tyske regjeringen fremla derfor en resolusjon om at pengene fra EFTA-landene skulle føre til en tilsvarende reduksjon av bidragene fra de eksisterende medlemslandene. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt av EUs ministerråd og gav dermed Kommisjonen et særdeles sterkt mandat til å sørge for at EFTA-landene betalte mest mulig.

Igjen satt den norske regjeringen og ventet i spenning på hva EU-landene skulle komme frem til. Hva som var det opprinnelige kravet fra EU kan ikke sies med sikkerhet. Noen sier de ba om 50 milliarder kroner, andre sier 25 milliarder. Etter seks måneders særdeles harde forhandlinger endte det med i underkant av 10 milliarder kroner – over perioden 2004 – 2009 – ti ganger så mye som under den foregående periode. Mange av oss som stadig deltok på møter om hvordan EU skulle fordele pengene til EUs 6. rammeprogram i Kommisjonens Charlemagne-bygg skjemtes over at utsendingene fra den norske regjeringen satt i møtesalen ved siden av og nærmest prutet.

En av årsakene til at forhandlingene dro ut i tid var at Norges EFTA-partnere, Island og Liechtenstein, nektet å betale noe særlig mer enn de hadde gjort i den forrige perioden. EU presset sterkt på og Bondevik-regjeringen var redd for at EØS-avtalen kunne få et slag for baugen, noe som kunne bidra til å fremtvinge en ny debatt om Norges forhold til EU. På grunn av av den borgelige regjeringens selvmordsklausul i EU-spørsmålet gav han derfor omsider beskjed om å betale det som trengtes. Resultatet ble at den eksisterende ordningen ble øket fra cirka en milliard til cirka fire og en halv milliard kroner, og en helt ny ordning – kun betalt av Norge, ble opprettet, på cirka fem milliarder kroner. I praksis ble det til at Norge måtte betale – og fortsatt betaler – for Island og Liechtenstein.

Den norske regjeringens første forslag var å gi alle pengene til Europakommisjonen – slik som vi i EØS-avtalen gjør med utforming av regelverk. Igjen strandet det på Kommisjonen som ikke kunne gi norsk innsyn i hvordan pengene ble brukt – noe Norge ikke kunne godta. Den europeiske investeringsbanken (EIB) ønsket heller ikke å forvalte midlene. Dermed ble en egen struktur opprettet. Forhandlingen ble avsluttet like før utvidelsen fant sted den 1. mai 2004, men for sent til å kunne klargjøres og ratifiseres av alle EU-landene i tide. Kommisjonen innhentet derfor et mandat fra medlemslandene som gjorde det mulig å fortsette avtalen frem til ratifikasjonsprosedyrene kunne fullføres.

Prisen? I underkant av ti milliarder kroner over fem år. Samtidig måtte Norge godta å sende fiskefangst fra danske trålere i transitt gjennom Norge og oppheve de tollfrie kvotene for eksport av fisk til de nye medlemslandene.

 

Tredje gang
I dag, snart halvannen måned etter at EU igjen har utvidet med to nye land, sitter vi faktisk i en enda verre situasjon enn tidligere. Denne gangen har vi ikke engang klart å bli enige om hvor mye vi skal delta med for å hjelpe noen av de aller fattigste landene i Europa til å komme opp på vårt eget velstandsnivå.

EU har bedt om fem hundrede millioner kroner. Norge vil ikke gi ett øre mer enn 250 millioner. I tillegg ønsker regjeringen en større og mer direkte styring over midlene denne gangen. Her ligger en av den mest åpenbare benektelse av hvordan selve EU-samarbeidet fungerer. Regjeringen ønsker en form for bilateral avtale som kan komme norske bedrifter og organisasjoner til gode. Da overser regjeringen selve målsetningen og grunnlaget for EUs samarbeidsform, nemlig at alle aktører i hele Europa skal få anledning til å bidra. Man legger alle pengene i én pott, for at de skal fordeles til de prosjektene som er mest lønnsomme, effektive og hensiktsmessige for mottakerne. Ikke til ett eget lands forgodtbefinnende. EUs medlemsland svarte den 16. januar i år med å fryse innlemming av nye EU-rettsakter i EØS-avtalen. Nå er det ikke bare Spania som blokkerer, men samtlige 27 medlemsland. I følge Europakommisjonen skal EU-landene være sjokkert over den norske holdningen.


Er det årsaken at regjeringen valgte å holde nyheten unna offentligheten?

 

- Så mye på spill for så lite
Det er mulig at den norske forhandlingstaktikken blir godt mottatt i politiske kretser i SV og Senterpartiet som sikkert vil vinne velgere på at Norge tør å stå opp mot store slemme EU. Spørsmålet blir om vennene de får på hjemmebane kan veie opp mot måten alle 27 land i et alleuropeisk EU ser på dem: Tenk at et så rikt land kan sette så mye på spill for å oppnå så lite? Ute i Europa vil de nok miste den smule beundring de har fra de som selv er skeptisk til EUs arbeidsmetoder og syntes det er flott at Norge holder seg utenfor. Men vår åpenbare gjerrighet og mangel på å se EUs utvidelse i et historisk perspektiv blir nok vanskeligere å forstå.

Statistisk sentralbyrå har uttalt at verdien av norsk industris eksport til EUs nye medlemsland langt overgår bidraget vi betaler. Finansminister Halvorsen uttalte i et foredrag her i Brussel at EUs utvidelse mot øst gir adgang til arbeidskraft som er av uvurderlig betydning for holder inflasjonen nede. Hadde det ikke vært for EU-landenes langsiktige politiske vyer hadde vi altså den økonomiske situasjonen i Norge hvert ganske annerledes.

Det EU i dag ber oss bidra med er i realiteten en lav pris for de fordeler vi allerede oppnådd – selv om vi ikke er medlem.


Står EU stille?

Av Paal Frisvold
- 05.jan.2007 @ 14:03 - Kommentér

Etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland om EUs grunnlovstraktat, og den påfølgende Nei-vinden som blåste over landet, har en almenn oppfatning om at EU står i stampe fått fotfeste i miljøer langt inn på ja-sidens banehalvdel.

Likeledes opplever også EU-landene at moderat økonomisk vekst og gradvis nedgang i arbeidsløsheten, gir færre grunner til å inngå vanskelige samarbeidsformer ut over landegrensene. Ved inngangen til det nye året kan det derfor være interessant å se nærmere på hva som har foregått i EU i året som gikk.

Best synlig er EUs utvidelse. Med opptak av Bulgaria og Romania faller nok en brikke på plass i innsatsen for å forankre kaotiske økonomiske og politiske regimer i demokrati og markedsøkonomi. Som med den forrige utvidelsen østover vil dette med sikkerhet føre til nye markedsmuligheter også for norske selskaper - og dermed økt velstand i Norge langt utover de kronene vi betaler. Forhåpentlig vil regjeringen raskt godta Kommisjonen og EU-landenes krav til Norges bidrag for å finansiere opptaket av disse to landene.

De klart synlige konsekvensene av klimaendringer og den nært relaterte utfordringen med energitilførsel har dominert EUs politiske agenda i året som gikk. Derfor legger Kommisjonen i neste uke frem for medlemslandenes regjeringer og Europaparlamentet en omfattende strategi for hvordan EU skal takle denne utfordringen. I stadig større kontrast til de andre supermaktene USA og Kina, legger Kommisjonen opp til at EU-landene setter klima øverst på priorteringslisten. Europa skal først og fremst bruke energiklokskap ? dvs effektivisere bruken av elektrisitet, økt bruk av bio-brensel både i transport og oppvarming og vind- og solenergi generelt. Men viktigst av alt er EUs satsing på produksjon av elektrisitet fra fossilt brensel med CO2-håndtering. Krav om CO2-håndtering på alle nye kraftstasjoner i Europa fra 2020, med etterinstallering på eksisterende anlegg innen 2030-årene er rett og slett revolusjonerende. Det er også den eneste muligheten vi har til å stabilisere klimaet innen 2050.

To store nye regelverk ble vedtatt i 2006. Reach-forordningen, den største og mest vidtrekkende miljølovgivning verden noen gang har sett, er kanskje ikke perfekt, men den er et kvantesprang i bestrebelsene for å beskytte mennesker og natur mot giftige kjemikaler. Tjenestedirektivet skal med ett direktiv gjøre det samme som 350 regelverk for varesektoren ? nedfelt i hvitboken fra 1985: gi muligheten til å skape nye inntekter og arbeidsplasser fra handel med tjenester. Gledelig mye oppmerksomhet ble viet disse to viktige lovverkene her hjemme. Gledelig fordi vi så sårt trenger debatt om hvordan det regelverket samfunnet vårt skal følge vil, bør og kommer til å se ut - før de blir vedtatt. Mindre gledelig var det å registrere all energien og blekket som ble brukt på hvorvidt vi skulle akseptere reglene eller ikke. Som om vi skulle ha noe valg.

Og for de som fortsatt mener at EU ikke angår oss ? og at vi like godt kan klare oss uten ? kan det være nyttig å se hvordan EU har brukt sin politiske og økonomiske tyngde for å bremse store markedsaktørers destruktive atferd. Å se hvordan Kommisjonen har presset Telenor og deres europeiske kollegaer til å redusere de hårreisende høye prisene på samtaler i utlandet - selv om det fortsatt er mye dyrere å kjøpe kontantkort i Norge enn å ?roame? via Belgia. I tillegg vil amerikanske, sveitsiske og alle andre produsenter som vil selge mat og drikke i Europa i 2007 bli tvunget til å si sannheten om næringsinnholdet i produkter som en gang skulle gjøre oss sunne og spreke, men som har gjort oss fete og late. For EU har vedtatt en ny lov som vil kraftig stramme opp både norsk og europeisk lovgivning for hva og hvordan innholdet i matprodukter gjøres kjent.

Nå overtar tyskerne formannskapet i EU - etterfulgt av Portugal i andre halvdel av året. Medlemsforhandlingene med Tyrkia og Kroatia fortsetter, mens resten av Balkanlandene står i kø. Da vil hovedinnholdet i grunnlovstraktaten om institusjonelle reformer presses frem. Èn konkret løsning er fortsatt ikke i sikte innen nærmeste fremtid. Men i et historisk perspektiv er det verken oppsiktsvekkende eller uoverkommelig. For EU har aldri stått stille.


Russiske smil

Av Paal Frisvold
- 12.des.2006 @ 10:37 - Kommentér
Tirsdag 14. november ble en russisk diplomat fra ambassaden i Oslo observert gående ut med et smil fra Det norske design- og arkitektursenters hus hvor utenriksminister Gahr Støre akkurat hadde avsluttet et første møte i nasjonalt Europaforum. Utenriksministeren hadde samlet et spekter av norske samfunnsaktører, riks- og lokalpolitikere, partene i arbeidslivet, noen få utvalgte miljøorganisasjoner og bedrifter for å diskutere hvordan og i hvilken grad utviklingen i Europa angår vårt eget land.

Hvilken rolle den russiske diplomaten hadde i denne forsamlingen vites ikke. I alle fall var det et prisverdig forsøk fra utenriksministerens side for å få oss alle til å tenke på utviklingen også utenfor våre egne landegrenser, hvordan den påvirker oss, og forhåpentligvis få oss til å reflektere over hvordan vi best kan takle dagens og morgendagens utfordringer som vi til enhver tid vil måtte ta standpunkt til. Men hvilken grunn hadde russeren til å smile av dette?

For smile gjorde nemlig ikke hans sjef Vladimir Putin da han stod på pressekonferansen med Kommisjonspresident Barroso og den finske statsministeren etter toppmøtet mellom EU og Russland i Helsingfors for bare en kort stund siden. Financial Times skrev at det delvis skyldtes en forkjølelse, og delvis beskyldningene om drapet på sin tidligere spion og avhopper Alexander Litvinenko. Andre kommentarer pekte på at Putin også var irritert over at han måtte reise tomhendt hjem fra Helsingfors. At han hadde måttet gi fra seg inntekter fra utenlandske overflyvinger over Sibir uten å få på plass en ny avtale om samarbeid om energi og fremtidig gasslevering. Polen hadde nemlig blokkert energiavtalen fordi de hadde et uoppgjort tvistemål med sin tidligere politiske tvangsallierte.

Russland hadde innført importforbud mot kjøtt fra Polen fordi russerne mente kjøtt fra land utenfor EU ble kamuflert som polsk. En relativ liten og ubetydelig problemstilling i den storpolitiske sammenheng der Europas såre behov for energitilførsel sto øverst på prioriteringslisten. Polske myndigheter kjenner sine russiske brødre alt for godt. De vet at å vise svakhet ikke gjør inntrykk i Kreml. I tillegg har Polen lært sitt nye politiske tilholdssted å kjenne. Polakkene har forstått at i en klubb av likesinnede land som EU jo er, er det musketerprinsippet om én for alle, alle for én som er bærebjelken i forhold til omverdenen. Og så lenge det russiske importforbudet for kjøtt fra Polen består kommer ikke den snart 27 land store unionen til å undertegne noen avtale med Russland.

Polens taktikk bør vekke til ettertanke. For så lenge vi i Norge ikke ser behovet for å knytte oss til en regional maktfaktor – ja, så kan Russland fortsette å trenere diskusjonene med Norge om importrestriksjoner på laks og annen fisk, eller – kanskje like viktig - vårt behov for å komme til enighet om delelinjene i den økonomiske sonen i Barentshavet.

I påvente av en løsning på dette er det mye som tyder på at russerne utnytter fullt ut den aktuelle uenigheten. Det sies at deltakere på Forsvarets Høyskole blir fortalt av fremtredende eksperter at amerikanske og russiske myndigheter reiser verden rundt for å skaffe investorer til fremtidige oljefelt i Barentshavet. Med seg har de et russisk kart – med en nedtegnet delelinje i Barentshavet akkurat der Russland mener den bør være. USA er nok i dag mer opptatt av levering av olje og gass enn å stille opp for en gammel alliert. Så lenge Norge står alene, utenfor EU, og dermed uten de realpolitiske redskaper som Polen nå har, kan den russiske diplomaten fra ambassaden i Oslo fortsette å smile.

Da kan nemlig hans overordnete i Kreml fortsette å leke katt og mus med oss i lang tid fremover. 

Kristins EU-flørt

Av Paal Frisvold
- 10.nov.2006 @ 11:15 - Kommentér
Det var en usedvanlig pen høstdag i Brussel. Flagget i rødt-hvitt-og-blått vaiet i solen utenfor den norske EU-delegasjonen – tvers over gaten for Europakommisjonens nyoppussede flaggskip, Berlaymont-bygget. Så godt som alle nordmenn i Brussel, store og små, stimet oppover mot Schumann-rundkjøringen og inn Archimede-gaten til den nye møtesalen i EU-delegasjonens lokaler.

Selveste Kristin
For en sjelden gangs skyld skulle vi i utlendighet få æren av å høre på selveste finansministeren. Det var nemlig sendt ut bud om lunsjseminar – med Kristin Halvorsen i eget person. Hun hadde tid til overs etter en gjestopptreden hos sine finansministerkollegaer fra EFTA- og EU-landene.

Ikke ofte vier norske statsråder tid til sine utskremte EU-entusiaster. Stemningen var derfor til å ta og føle på – særlig med NRK-korrespondenten Jarle Roheim Håkonsens kontinuerlig summende kamera i døråpningen. Vi var nok alle ganske oppspilte.

Kristin innfridde. Sjelden har vi opplevd en så trygg, sprudlende, direkte og sjarmerende politiker i vår midte. Hun formelig glødet; brukte armene, hendene, ansiktet, hårluggen, strammet i jakken, pekte, smilte og lo. Kroppsspråket sydet av engasjement og glede.

Sjeldent hadde en norsk politiker snakket direkte til oss på den måten. Og ikke siden Tony Blairs oppvisning i Europaparlamentet hadde vi sett maken til internasjonal driv.

Spørsmål?
Åtti nordmenn ble forført av en suveren sceneopptreden som ville fått Fred til å kaste Ginger på gangen. Stil. Eleganse. Alt fra oljefond til sykelønn, fattigdomsbekjempelse, CO2-håndtering og langtidsfravær, med eller uten skilsmisse (til humring fra salen) serverte Kristin. Men så plutselig, før vi visste ordet av det gikk teppet ned. Som under siste dans på niendeklasseballet med vår utvalgte uoppnåelige utkårete heltinne, stoppet musikken og vi stod der med hendene i lommen...

- Spørsmål?? spurte Kristin. Vi bare måtte få ut noen kloke ord om det vi alle hadde ventet å få høre noe om.

- Vi sitter her i Brussel, hvor de fleste av oss jobber i tilknytning til EU. Selv om dette verken er stedet eller tiden til å utfordre statsråden på hennes velkjente synspunkt om norsk EU-medlemskap, klarer vi ikke holde nysgjerrigheten vår tilbake; hva synes du egentlig om EU... som prosjekt?

Inn i hjertevarmen
For vi hadde alt tatt henne inn i varmen og til vårt hjerte. Vi hadde sympati for henne – og hun for oss - følte vi. Ville hennes sprudlende positivitet smitte over på hennes syn på dagens Europa? Et så sjeldent tillitsfullt menneske kunne da ikke trekke oss tilbake til 1989 og den kalde krigens dager - til gamle motsetninger som for lengst har mistet relevans - til tiden da EØS-tilværelsens nitriste tidsalder begynte?

Vi var spente. Vi kunne høre Jarles kamera surre og gå. Det ble stille. Sceneskifte. Kristins stemme fases ut i hodene våre. Inn gjennom høytalerne kunne vi ane en sensuell, men noe dypere bossanovastemme med «Jag tycker inte om dig – holder inte av dig, men jag känner veldig...sympati.» For i salen satt vi igjen med et bestemt inntrykk av at Kristin ikke klarte å skjule de varme og positive følelsene hun bærer inni seg.

Strålte av sympati
Hun ga oss riktig nok regjeringens ønsketenkning om at vi må jobbe aktivt for å «påvirke EU», at vi må benytte enhver anledning til å «ta initiativer som EU-landene ikke klarer å samles om». Det var en lang rekke «vi må» om alt som ikke hadde noe å gjøre med hva hun egentlig følte – ei heller hva hun ble spurt om - nemlig prosjektet som hadde utviklet seg utenfor hjemlandets grenser siden sist hun lå i skyttergraven.

Om Kristins ord var SV-lederens og statsrådens stemme, kunne man se på blikkene fra de mange i salen at vi innerst inne var trygge på at Kristin representer dagens europeiske generasjon.

For med Lill Lindfors i ørene og Kristins kroppsspråk i øynene falt alt på plass: Hun strålte av sympati.

Europas sinnatagg

Av Paal Frisvold
- 26.okt.2006 @ 15:37 - Kommentér

Statssekretær i UD, Liv Monica Stubholt, påstår min kronikk om «Manglende norsk forskningsdeltakelse» er upresis og misvisende.

Les hele bloggen her.

Mens jeg gjerne gir henne rett i at det norske bidraget til 6. rammeprogram er større en de tallene jeg kom frem til, vil jeg hevde at det er statssekretæren som skjuler de reelle forhold for det norske folk.

  1. Stubholt mener det er  upresist å si at Norge ikke deltar i Galileo-programmet – med de store mulighetene dette gir for norsk næringsliv. I stedet viser hun til at Norge er medlem av romorganisasjonen ESA. For å være helt presis er ikke ESA det samme som EU. ESAs arbeid er nå avsluttet og siden Norge valgte å stå utenfor EUs arbeide med Galileo, står vi i dag helt uten tilknytting til dette strategisk viktige prosjektet.
  2. Stubholt mener det er galt å si at Norge ikke deltar i det TransEuropeiske Nettverket (TEN) for transport. Det er riktig at vi er med på den politiske delen, men hvorfor da ikke på hoveddelen av programmet: Finansiering av veinettet. Det er jo sågar et prioritert område for inneværende regjering. Er det virkelig slik vi får høre av Kommisjonen at Norge kun prioriterer egen veiutbygging og ikke vil bidra til utbygging av transportinfrastruktur i andre land?
  3. Statssekretæren innrømmer riktig nok at regjeringen i statsbudsjettet ikke ønsker å delta fullt i CIP-programmet om konkurransedyktighet og innovasjon. Igjen legges det opp til at vi kun skal delta på noen utvalgte områder. Det er synd, for da vil ikke norske myndigheter få anledning til å delta i CIPs styringskomité – det klart viktigste organet i Kommisjonen for å diskutere felles utfordringer og behovet for fremtidig regelverk og rammevilkår for industri og næringsliv.
  4. Statssekretæren velger ikke kommentere det faktum at regjeringen vil holde norske kommuner og regionale myndigheter utenfor miljøprogrammet Life, tross gjentatte henstillinger om dette fra norske regioner. Søskenby-programmet Town-Twinning vil heller ikke regjeringen at norske byer skal kunne få økonomisk støtte fra.  
  5. Deltakelse i EUs støtteprogram for miljøorganisasjoner har statssekretæren også valgt å avstå fra å kommentere.  Selv om Stubholt selv ikke ønsker å delta i EUs arbeide, hvorfor skal hun bidra til at miljøorganisasjoner holdes utenfor?  

Mangler forståelse
Men dersom vi setter den tidligere konsulenten hos lobbyistene Norsk Investorforum holdning i en større sammenheng blir disse detaljene ganske uinteressante. For det EUs programsamarbeid egentlig dreier seg om er å legge premissene for fremtidig økonomisk vekst og velstand i hele Europa. Dess sterkere kjøpekraften er i Portugal, dess mere varer og tjenester kan vi eksportere dit, og dess rikere blir vi. Det er bakgrunnen for hele det europeiske samarbeidet; økt samhandel for å øke velstanden.

Det er tydeligvis en tankegang statssekretæren ikke har forståelse for. For i EU-sammenheng mener Stubholt at Norge, som Europas rikeste land, skal sitte på gjerdet og velge ut kun deler av programmer og samarbeidsinitiativer hvor det er bare Norge alene som har noe å tjene på. Tenk om andre land i Europa hadde hatt samme holdning som Norge? Da hadde ikke dagens Europa sett ut som det gjør i dag. Da hadde heller ikke Norge nytt godt av dagens økonomiske velstand.

Det kan være nyttig å minne om UDs egen stortingsmelding hvor det står svart på hvitt at «regjeringen mener at de internasjonale utfordringer må løses gjennom felles innsats og forpliktelser».  

Sinnataggen
I Brussel blir Stubholt og hennes norske meningsfeller sett på som sinnataggen – akkurat som Gustav Vigelands statue i Frognerparken: «Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!»

Når skal regjeringens fokus på egeninteresser vike for å se nytten av å tenke på fellesskapets interesser – utover betaling av avlat til de ti siste medlemslandene.

Når skal vi innse de klare fordelene Norge har av å være en likeverdig del av det europeiske samarbeidet og ikke bare oppføre seg som én som bare vil plukke fra øverste hylle og ikke vil ta del oppbyggingen og utviklingen av vår egen verdensdel?


Manglende norsk forskningsdeltakelse

Av Paal Frisvold
- 13.okt.2006 @ 13:06 - Kommentér

Norges Forskningsråd har slått fast at Norge er det landet i Europa som får best uttelling i EUs rammeprogram for forskning og utvikling. Hele tjueseks prosent av alle norske prosjekter går gjennom Kommisjonens nåløye, mens gjennomsnittet i EU-landene er kun  søtten prosent i følge Stortingsmeldingen om Vilje til forskning fra 2005. Der fremgår det at det norske forskningsmiljøet, dvs. institutter og næringsliv, som det eneste landet i Europa, får tilbake like mye som deltakelsen koster myndighetene.

EUs programsamarbeid gir norske aktører anledning til å utvikle nye produkter og produksjonsmetoder sammen med kollegaer, såvel som konkurrenter, rundt om i Europa. En annen viktig dimensjon av programsamarbeidet – som ikke kan måles i kroner og øre, er at det også i mange tilfeller gir norske aktører anledning til å delta aktivt med å legge premissene for EUs fremtidige politikk og regelutvikling på disse viktige områdene. Med andre ord, aktiv deltakelse i EUs programmer gir både norske myndigheter og næringslivsaktører en bakdør inn i de rom og forsamlinger som vi ellers er ekskludert fra under EØS-avtalen.

EØS-samarbeidet gir som kjent ikke Norge noe valg med hensyn til hvilke direktiver og forordninger vi er forpliktet til å integrere i norsk lov.  Når det gjelder forsknings- og programsamarbeidet har vi derimot anledning til å bestemme hvilke områder vi vil delta i.

I dag betaler Norge cirka 60 millioner kroner i året for deltakelse i EUs forskningsprogrammer. Dette representerer cirka fem prosent av vår totale satsing på forskning og utvikling. Den totale verdien av de prosjekter norske foretak deltar i gjennom EU tilfører oss mer enn 200 millioner kroner per år. I tillegg kan det være verdt å merke seg at å administrere EU-prosjekter koster en tredjedel av hva det koster å administrere de samme forskningsprosjektene her hjemme. Deltakelse i EUs programsamarbeide er både lønnsomt og en effektiv bruk av ressurser.

 

Frem til i dag har skiftende regjeringer likevel valgt å holde Norge og norske aktører utenfor flere omfattende EU-programmer. Dette gjelder bl.a. samarbeid om infrastruktur for transport, energi og telekom (de såkalte TransEuropean Networks), Galileo-programmet om satelittovervåking, miljøprogrammet LIFE samt NGO-programmet som gir støtteordninger for frivillige organisasjoner. Sistnevnte program ville gi norske miljøorganisasjoner anledning til å ta en mer aktiv del i utformingen av nytt regelverk for å beskytte miljøet, samt å sørge for korrekt implementering av eksisterende lovgivning. Norsk deltakelse i NGO-programmet vil koste miljøverndepartementet 1,7 millioner kroner i året, mens det vil gi et bredt spekter av norske miljø og frivillige organisasjoner adgang til prosjekter for en verdi av 60 millioner kroner.

 

Under presentasjonen av statsbudsjettet sist fredag kom det frem at regjeringen fremdeles ikke ønsker at Norge skal delta i noen av de ovennevnte programmene. Ganske oppsiktsvekkende er det også at regjeringen ser ut til å ville holde Norge utenfor et nytt og meget sentralt EU-samarbeid om å fremme konkurransedyktighet og innovasjon, det såkalte CIP-programmet.  Programmet omfatter områdene energi, IKT og  entreprenørskap, og er delvis en ny konstellasjon av programmer Norge allerede har deltatt i. CIP-programmet er et direkte resultat av Kommisjonens satsing under Lisboa-strategien, som legger vekt på å gjøre europeiske økonomier mer konkurransedyktige.

 

En regjering som nylig har tilkjennegitt sin ambisjon om å legge til rette for at Norge og norske aktører skal få anledning til å spille en så aktiv rolle i Europa som vår EØS-tilværelse tillater, burde sette seg høye målsetninger for en vesentlig utvidet deltakelse i EUs programsamarbeide. Det vil raskt kunne vise seg å være både konstruktivt, lønnsomt og nyttig både for de deltakende bedrifter, organisasjoner og for landet som helhet.

Samtlige femogtjue EU-land er med. Hvorfor gjøre oss mer utenfor enn det vi er?


Russisk fiskerulett

Av Paal Frisvold
- 21.sep.2006 @ 16:51 - Kommentér
Den russiske veterinærtjenestens brev til Mattilsynet varslet om magre år for norsk fiskeeksport. Om krisen denne gang synes å være løst, må vi allikevel stille spørsmålet om det russiske spillet med kystens næringsgrunnlag kunne vært unngått hvis Norge hadde vært EU-medlem? 


Russerne har alt innført importrestriksjoner på norsk fisk. Nå krever de inspisering og godkjenning av nærmere 100 norske anlegg for å utstede nye eksportsertifikater. Selv om de russiske kravene i teorien ikke innebærer full stans i eksporten, er de så strenge og har så kort tidsfrist at det reelle utfallet blir at sjømateksporten til Russland kan stoppe opp.

Det russiske markedet har fått økende betydning for norsk fiskeeksport, og utgjorde i 2005 20,6 prosent av det norske eksportmarkedet for fisk. Imidlertid skyldes nesten halvparten av nedgangen i fiskeeksporten fra 2. kvartal 2005 til 2. kvartal 2006 reduksjonen i eksport til Russland.  

Jordskjelv

Dersom vi ikke får eksportert fisk til Russland fra og med 1. oktober vil det innebære et jordskjelv i norsk fiskerinæring. Verdien av norsk eksport av fisk til Russland i 2005 var svimlende 3,75 milliarder kroner. Til sammenligning kjøpte vi fisk av Russland i fjor til en verdi av 0,57 milliarder. Dette inntektsbortfallet kan komme brått. Godkjenningsprosessen for eksportanlegg tar lang tid. Mattilsynet opplyser at bare åtte anlegg har fått godkjenning i år – og det er altså over 100 som skal gjennomgås. I andre inspeksjonsrunde i år ble bare seks av ti anlegg godkjent.

Det er god grunn til å spørre seg om hvor reelt det er at russerne bekymrer seg for matsikkerheten i denne saken. Vi skal på ingen måte argumentere for at Norge er best i klassen. Det er godt mulig – ja, kanskje til og med sannsynlig – at vi har forbedringspotensiale i veterinærtjenestene våre. Men i internasjonal handel bør prinsippet om proporsjonalitet følges. Restriksjoner skal stå i forhold til det problem de er laget for å løse. De russiske veterinærmyndighetene har framlagt urimelige krav med urimelige frister. Da må vi spørre oss om de egentlig bare er ute etter å innføre nye handelshindringer etter at de har hatt en markant økning av norsk fiskeimport.


Alene mot Russland
Denne atferden kan russerne utvise fordi vi står alene. Lille Norge er ingen økonomisk stormakt og har ingen økonomiske allierte av betydning – i hvert fall ikke av fiskeripolitisk betydning. Blant våre EFTA-kolleger finner vi bare Island; og Island kan vel ikke på noen som helst måte sees på som en fiskeripolitisk alliert av Norge. Sveits og Liechtenstein er neppe å karakterisere som store fiskerinasjoner.

Som EU-medlem ville Norge aldri stått alene i handelspolitiske spørsmål. Med EUs forhandlingsapparat og – politiske og økonomiske tyngde i ryggen, hadde russerne risikert langt mer enn å miste en relativt ubetydelig fiskeeksport til Norge når de innførte sine eksportsertifikatkrav. EU ville aldri akseptert at en medlemsstat ble herset med av russerne, og vi ville ikke møtt alene ved forhandlingsbordet. Russland hadde måttet forhandle fiskeriavtaler med hele EU – ikke bare ett medlemsland.


Regjeringen lukker øynene
Det er selvvsagt slik at Norge ikke hadde hatt like stor forhandlingsfrihet som EU-medlem. Men vi tror det hadde lønt seg å gi bort et par hundre tonn makrell til spanjolene, hvis det hadde sikret vår eksport av 1 700 709 tonn fisk til russerne til en verdi av 3,75 milliarder kroner, med alle de arbeidsplasser i utsatte kystsamfunn som det hadde vernet.

Regjering og Storting bør spørre seg selv hvor mange flere eksportsertifikatkrav, importrestriksjoner, straffetoller og andre skjulte handelshindringer vi kan holde ut å bli møtt med på verdensmarkedet, før ryggraden i norsk kystnæring blir liggende brukket for godt. Regjering og Storting lukker øynene for EU-saken.

Men det har ikke våre fiskere og de som jobber i fiskeindustrien råd til at de fortsetter å gjøre.

Av Christer Gulbrandsen, Oslo, og Paal Frisvold, Brussel

Franske tanker om EU

Av Paal Frisvold
- 18.sep.2006 @ 10:04 - Kommentér
I forrige uke holdt den franske presidentkandidaten Nicolas Sarkozy en viktig tale i Brussel. Om han blir valgt eller ikke er innholdet allikevel betydningsfullt fordi det er toneangivende for den politiske tenkingen i Frankrike og blant flertallet av Europaparlamentets medlemmer. For å få EU ut av dagens handlingslammelse foreslår Sarkozy først og fremst å sørge for at EUs institusjoner, basert på seks medlemsland, oppgraderes til å kunne takle et 30-talls medlemmer.

 

Ideen er ikke ny, men går ut på å single ut de institusjonelle reformene fra grunnlovskonstitusjonen i en mini-traktat. En slik reform vil være langt mindre politisk sårbar og derfor lettere kunne bli ratifisert gjennom parlamentariske prosedyrer – ikke ved folkeavstemninger. Minitraktaten kan ferdigforhandles under det tyske formannskapet i 2007, ratifiseres i løpet av det franske i første halvdel av 2008, og trå i kraft før neste valg på Europaparlamentet og utvelgelsen av den nye Kommisjonen.


Enstemmighetens tid fordi
Det som er avgjørende nytt, er Sarkozys vektlegging på at «enstemmighetens tid» er forbi. Ett eller to land skal ikke lenger kunne bremse et resterende overveiende flertall av europeiske land som ønsker å avansere. Et superkvalifiserende flertall på ca 60-80 prosent av medlemslandene skal kunne gå sammen om å harmonisere skatte- og avgiftsnivå, innvandringspolitikk eller andre viktige områder av betydning.

Det samme vil kunne gjelde krav om deltakelse i det økonomiske og monetære samarbeidet for nye medlemmer, inklusive Norge.

Sarkozys holdning er interessant av to årsaker. Først fordi den underbygger behovet for og viljen til å skyte ny energi inn i EUs integrasjonsprosess. For som han understreket:


- Aldri før har verden hatt  et så stort behov for et samlet Europa.

 

For det andre fordi en oppmykning av samarbeidsområdene vil gjøre det lettere for land som Norge og Island å forholde seg til politikkområder de hittil – med gode grunner – har vegret seg for å tilpasse seg, som fiskeripolitikk og monetær union. Et mer fleksibelt, men allikevel dynamisk EU.

 

Suksess i øst
I dag, to og et halvt år etter grunnlovskrisen, preges EU-samarbeidet fortsatt av usikkerhet og tvil om hvordan man skal gjenopprette entusiasmen og dynamikken som preget Europa etter utvidelsen mot øst i 2004. Denne utvidelsen har vist seg å være en suksess. De nye medlemslandene opplever sterk økonomisk vekst og blir gradvis trukket opp på nivå med Vest-Europas levestandard. Det er i tråd med EUs intensjoner om europeisk solidaritet, både politisk og økonomisk.

 

For norsk økonomi har EU-ledernes visjonære tenkning (og kanskje ikke så lite sjansespill?) under toppmøtet i København i 1993, vist seg å være et lykkelig politisk trekk. At arbeidsinnvandring fra Sentral- og Øst-Europa skulle bidra sterkt til å redde norsk økonomi var så godt som utenkelig og totalt fremmed i den norske EU-debatten for tolv år siden. I dag vet vi at nettopp det utvidete EU har muliggjort vår fortsatte sterke økonomisk vekst, blant annet fordi tilførsel av arbeidskraft fra nye EU-land både motvirker uheldig oppheting av økonomien og reduserer inflasjonsfaren. Da kan det være lettere for tradisjonelle norske EU-skeptikere å tenke nytt, slik Erik Solheim sa det på NHOs årskonferanse i Brussel i 1998:


- Dersom EUs utvidelse mot øst blir noe av – og euroen blir en realitet – da skal jeg revurdere mitt EU-standpunkt!

 

Har han gjort det? Kanskje er tiden kommet til at tidligere skeptikere har politisk mot til å gå offentlig ut med nye og reviderte standpunkter.


Eller mener de fremdeles at vi fortsatt skal sitte på gjerdet og se på at EU-landene trekker opp visjonene, løsningene og utviklingen av den verdensdelen vi er en del av - og som vi er så avhengig av?


Finsk sisu kontra norske ambisjoner

Av Paal Frisvold
- 18.aug.2006 @ 16:46 - Kommentér
Finland innehar EUs lederskap fra første juli og ut året. Den finske regjeringen bestemmer agendaen, leder møter og forhandlinger blant EUs statsledere, ministere og embetsfolk. Alt i alt cirka tre tusen møter, ifølge Aftenposten.

Finnene vil utarbeide kompromisser og skape allianser som kan sikre enighet på en rekke sentrale områder som tjenestedirektivet, Reach-forordningen (om bruk av kjemikalier), arbeidstidsdirektivet, finansielle tjenester, og den forestående utvidelsen. Finland vil også lede diskusjonene om EUs og dagens Europas fremtid etter den mislykkede konstitusjonsøvelsen.

Kanskje vil de ha like mye innflytelse på Europas trinnvise oppbygning og utvikling som under sitt forrige lederskap da de mot all forventning fikk trumfet gjennom vedtaket som la grunnlag for et banebrytende samarbeid på justis og samfunnssikkerhet. 

Dette skal de gjennom
La oss ta en rask kikk på listen over temaer og møter de finske stats-, utenriks- og finansministere skal gjennom i de kommende månedene. De dreier seg alle om spørsmål og oppgaver som er aktuelle i dagens europeiske politikk og hvordan og når Finland vil kunne bidra til å løse dem.

Ministerrådsmøte for konkurransedyktighet holdes 22. september. Der man skal bl.a diskuteres innovasjons og konkurransepolitikk, utvikling av det indre marked, turisme og det 7. rammeprogram for forsking og utvikling.

Ministerrådsmøte for sysselsetning, sosialpolitikk, helse og forbrukersaker holdes i oktober for å fatte endelig vedtak om det høyst kontroversielle arbeidstidsdirektivet.

Ministerrådet for finans- og økonomiministere møtes i november for å diskutere og vedta en ny reguleringspakke for finansielle tjenester, deriblant nye direktiver for drift av bank- og forsikringstjenester, stabilitet på finansmarkedet, og innskuddsgarantidirektivet.

  • EUs statsoverhoder og utenriksministere vil vie mye oppmerksomhet til den forestående utvidelsesprosessen. Man skal fastsette når Romania og Bulgaria får bli medlem, og også forhandle med Tyrkia og Kroatia om medlemskap, samt vurdere situasjonen for de andre Balkan-landene. Det finske formannskap mener også at ”refleksjonstiden” som fulgte etter at grunnlovstraktaten ble stemt ned i Nederland og Frankrike nå bør avsluttes, og vil starte en ny diskusjon om traktatens fremtid.
  • Utenriksministrene vil under sine månedlige møter fokusere spesielt på forholdet til Russland, og som en følge av dette vil også den nordlige dimensjon bli et viktig tema.. Målet er at Russland skal forplikte seg til et tettere samarbeid med EU. Andre utenrikspolitiske prioriteter er transatlantiske relasjoner og forholdet til asiatiske stater i sterk politisk og økonomisk fremgang.
  • Finland vil i sitt formannskap arbeide for å forsterke EUs beslutningstaking innenfor «kriminalrett» og politisamarbeid for at EU skal leve opp til forventninger om bekjempelse av organisert kriminalitet, menneskehandel og terrorisme.


Viktig
Dette er omfattende. Det er også svært viktige temaer for en hver norsk politisk ledelse og regjering. Samtlige temaer og regelverk vil bli innført i Norge.

Finnene jobber energisk og uten store erklæringer om hvor stor innflytelse og ambisjoner de har. Det har derimot den norske regjeringen gjort. En regjering som ikke vil få sendt én eneste representant til noen av de ovenstående møtene, men som sier den vil reise på hyppige høflighetsbesøk til Kommisjonen og til vennligstilte naboland for å be om å bli orientert om resultatene av de løpende diskusjonene. Enten det gjelder nordområdene, energipolitikk eller alle de andre spørsmål som kommer til å bli behandlet under det finske formannskapet i løpet av resten av 2006.


Er ikke tilstede
Likevel heter det i den norske regjerings europapolitiske manifest:
«Regjeringen ønsker at Norge skal være en aktiv bidragsyter for å skape et solidarisk og trygt Europa. Vi vil utnytte felles muligheter, ta vår del av et europeisk ansvar og markere våre verdier om fellesskap og solidaritet. Regjeringen skal bidra til et stabilt og rettferdig Europa.»

Dette ønskes altså oppnådd ved ikke å være til stede når vitale spørsmål som berører vårt lands interesser og våre europeiske forpliktelser settes på dagsorden. Til overmål betegnes det som en norsk aktiv Europapolitikk.

Er det rart at både våre finske venner og andre europeere ryster uforstående på hodet?


Ser på Europa med lukkede øyne

Av Paal Frisvold
- 15.jun.2006 @ 06:28 - Kommentér
Når to så seriøse organer som Nationen og Dagsavisen gir deres felles rødgrønne regjering æren for gjeninnføringen av den differensierte arbeidsgiveravgiften, må vi tro det heller skyldes mangel på bedre vitende – enn noe ønske om ren feilinformasjon av partipolitiske hensyn. Eller kanskje er det vårt utenforskap som er årsaken til denne forbløffende mangel på kjennskap til hva som foregår – ikke minst på våre vegne – i Brussel og det Europa vi er en del av. Enten vi vil eller ikke.


Uansett årsak, begge aviser driver grov feilinformasjon. Det dypt tragiske, ved siden av selve feilinformasjonen overfor sine lesere, er at disse viktige opinionsledere sannsynligvis selv ikke er klar over hvor blinde de er når det gjelder de prosesser som fører til vedtak som berører vesentlige interesser for vårt land.

 

I en kommentar til statsministerens innlegg i Dagens Næringsliv den 3. juni forklarer jeg at årsaken til at Norge kan gjeninnføre denne ordningen er at Europakommisjonen – i nær dialog med EU-landene – har utviklet sin tenkning på dette området. Takket være påtrykk fra de nye medlemslandene fikk man inn en paragraf i de nye retningslinjene for statsstøtte som åpnet for annet enn direkte støtte. Det er riktig at ESA skal trekke opp det nye kartet for statsstøtte og således trekker opp en strek i sanden for det håndfull antall kommuner som befinner seg i en tvilsituasjon. Men dette er mer snakk om matematikk enn politikk. Å påstå at ”Den rødgrønne regjeringen besluttet å ta opp kampen mot ESA, ikke minst fordi Senterpartiet presset på”, nærmer seg ren propaganda. Det er synd at ESA av konstitusjonelle grunner ikke selv kan komme på banen med en faktisk fremstilling av hendelsesforløpet i denne saken. Det kunne gi publikum et objektiv grunnlag for å vurdere prosessene i EU og EØS. Problemet er at Norge er underlagt en avtale med EU som legger et stort lag av prosessuelle og byråkratiske ordninger på toppen av EUs eget omfattende beslutningssystem. Det er dette laget som i dette tilfelle synes å ha gitt rom for å skjule, manipulere og fordreie det faktiske hendelsesforløp.

 

I regjeringens Stortingsmelding og handlingsplan om en aktiv Europapolitikk kan man observere lignende virkelighetsfordreininger. I meldingen slås det helt i begynnelsen fast at «Vår tilknytningsform gir ikke stemmerett i EUs besluttende organer, men Norge har likevel flere formelle og uformelle kanaler til informasjon og deltakelse.» Dette utsagnet kan ikke sies å gi et riktig bilde av Norges situasjon. Det er ikke bare mangelen på «stemmerett» som er problemet, men snarere at vi faktisk ikke har adgang til – at vi er ekskludert fra - de fora hvor samtalene, diskusjonene og forhandlingene foregår. Det er altså ikke bare det at vi er fratatt muligheten til å stemme i EUs beslutningsorganer, i Rådet og i Parlamentet (om saker og vedtak som i høyeste grad omhandler oss og våre interesser). Vi er overhodet ikke til stede! Når denne utelukkelsen er redusert til mangel på stemmerett – gir det et ikke bare et ufullstendig bilde, men rett og slett et misvisende og direkte feilaktig bilde av den situasjonen Norge befinner seg i. Meldingen tar heller ikke for seg det store demokratiske underskuddet som EØS-avtalen innebærer. At norske borgere ikke har samme demokratiske rettigheter som EUs innbyggere, er helt og holdent ignorert i meldingen. Det kan derfor være på sin plass og liste opp noen av disse:

 

i) Som allerede nevnt er norske politikere og norsk embetsverk utestengt fra EUs lovgivende organer. Foruten ikke å kunne delta på møtene, lever Norge i skyggen av den politiske debatten fordi vi ikke en gang får tilgang til referatene fra møtene i Ministerrådets arbeidsgrupper, ambassadørenes ukentlige forhandlingsmøter eller når ministrene trer sammen. Denne beslutningsfasen varer som regel fra 18 til 36 måneder, en tid der det ofte inntreffer både politisk og økonomisk viktige begivenheter som naturlig nok påvirker forhandlingene. Situasjonen er så prekær at et norsk departement har tatt konsekvensene ved å utplassere en representant i sitt svenske søsterdepartement, kun med henblikk på å sende hjem referater fra møtene i Brussel (eller «svenskekanalen» slik den er omtalt i statsbudsjettet).

ii) Norske bedrifter og borgere har ikke adgang til EUs ombudsmann, noe mange europeiske bedrifter benytter seg av i konflikter med Kommisjonen, f. eks. om honorarer for forskningsprosjekter osv.

ii) Uten direkte folkevalgte Europaparlamentarikere har ikke norske borgere samme mulighet til å be sine representanter ta opp saker de er opptatt av eller forslag de ønsker å fremme.

iii) Til forskjell for EF-domstolen finnes det ingen ankemuligheter i EFTA-domstolen (ingen førsterettsinstans)

iv) Norge kan heller ikke ta Kommisjonen til EF-domstolen, slik medlemslandene kan gjøre i henhold til Maastrichttraktaten– og slik bl.a. Danmark og Holland har gjort med stor suksess, (nettopp på områder som har vært vanskelige for Norge, f. eks. barnematdirektivet).

v) Etter at Norge har gitt uttrykk for at vi har problemer med å akseptere ett nytt regelverk som EU har vedtatt, er det Kommisjonen som skal presentere og forsvare norske interesser overfor EUs ministerråd. Norske myndigheter har ikke en gang anledning til å være til stede. At Kommisjonen har samme funksjon som ESA - ved å overvåke implementering av regelverket for egne medlemmer - gjør situasjonen enda mer absurd: Etter å ha utarbeidet, fremforhandlet og implementert et regelverk i 25 EU-land, er det vanskelig å forvente at Kommisjonen skal argumentere for at Norge skal få slippe unna!

 

I Stortingsmeldingen om aktiv europapolitikk velger altså regjeringen å skjule disse svært problematiske sidene ved EØS-tilværelsen. Vi får anta at den er redd en slik omtale vil kunne vekke seriøse innsigeleser om vårt forhold til EU – og dermed vekke til live en ny debatt om medlemskap. Det er synd at ikke Regjeringen tør å ta en slik debatt. Det hadde vi alle hatt godt av – enten vi er for eller imot norsk medlemskap. Det ville kunne føre til økt oppmerksomhet og større kunnskap om hvordan dagens Europa er under kontinuerlig utvikling (cfr. Jean Monnets «steg for steg»-doktrine), hvordan Europa faktisk er i ferd med å formes og ledes.

 

I stedet lister meldingen opp en rekke gode intensjoner for å øke den politiske oppmerksomheten om EU-initiativ, kompetanseheving i forvaltningen og dialog med det sivile samfunn. Alle meget gode tiltak. Men det er problematisk når listen over uformelle kontakter og organisasjonsmessige forhold i forvaltningen, gir inntrykk av å skulle kompensere for det faktum at vi ikke er tilstede når og der beslutningene diskuteres og vedtas. Når for eksempel Samferdselsdepartementet sender ut en melding om at en statssekretær skal delta i et nordisk forberedelsesmøte – i form av en arbeidsfrokost- i forkant av EUs transportministermøte i Luxemburg, har det i aller beste fallbare ytterst perifer interesse for, eller sammenheng med, en «aktiv Europapolitikk».

Det er kanskje aktiv hjemlig forvaltningspolitikk. Men neppe noe bidrag til en aktiv Europapolitikk.


Aktiv europapolitikk.

Av Paal Frisvold
- 05.mai.2006 @ 08:40 - Kommentér
Det er like før regjeringen legger frem en stortingsmeldig om en aktiv europapolitikk.
En av de viktigste forutsetninger for å skape en aktiv europapolitikk vil være å øke interessen for hva som skjer i EU hos regjeringens medlemmer, i det norske politiske miljøet og i det sivile samfunnet. Får vi løftet de tilsynelatende tekniske problemstillingene opp på et politisk nivå, vil vi også stå sterkere mht å hevde våre interesser overfor våre europeiske naboland. Stortingspresident Jaglands utspill i Aftenposten den 2. mai om behovet for hyppigere og dypere bilaterale kontakter for å søke alliansepartnere i europeiske hovedsteder, er i så måte et meget kjærkomment initiativ. Her er fem andre forslag som kan bidra til dette:

i) I dag bruker den norske forvaltningen langt mindre resurser på deltakelse i den såkalte utredningsfasen i EU ? når Kommisjonen trekker opp forslag til nytt regelverk ? enn våre nordiske naboland som dessuten i tillegg er tilstede både i Rådet og parlamentet der beslutningene blir fattet. Våre interesser ville derfor bli ivaretatt på en betraktelig sterkere måte ved at betydelig økede resurser ble stilt til rådighet forembetsverkets deltakelse i de møter og diskusjoner i denne eneste fasen vi faktisk har adgang til å delta i. Våre representanter ute på den europeiske slagmarken fortjener også å bli bedre utrustet med kunnskap om beslutningsprosessene i EU, skaffe seg egne nettverk og bedre forutsetninger for å fremstille norske interesser i en europeisk sammenheng ? dvs. tenke europeisk. Aktivt europaarbeid i forvaltningen må således bli verdsatt ? og gi grunn for opprykk og anerkjennelse.

ii) Grunnlaget for å øke interessen for EU blir lagt først og fremst hjemme. Regjeringen bør derfor åpne samtlige EØS-spesialutvalg for deltakelse fra det sivile samfunn ? akkurat som Miljøverndepartementet allerede har gjort på oppfordring fra miljøorganisasjonene. Alle EØS-notater bør sendes ut på vid sirkulasjon og databasen for disse svært nyttige utredningene bør gjøres åpen for alle ? noe som Bondevik-regjeringen lovet allerede i april 2001, men som ingen har sett noe til.

iii) I dag gir UD ut noen skarve millioner kroner til ja- og nei-bevegelsen samt noen få ildsjeler via en godt bortgjemt hjemmeside ? med et par ukers søknadsperiode. Aktive Europa-aktører som Bellona (som jeg også jobber for i Brussel) får kun støtte til å spre opplysninger om hva EU gjør i Norge. Regjeringen bør her gjøre en helomvending og heller støtte norske aktører som jobber aktivt opp mot EU-systemet i Brussel. På den måten engasjeres norske organisasjoner og interessegrupper for konkrete europeiske spørsmål på deres område ? og ikke i en meningssløs diskusjon om hvorvidt EU bør eksistere eller ikke!

iv) Det bør vises større interesse for deltakelse i EUs programmer. Vi er særdeles dårlig tjent med at Norge ikke er med i økonomiske samarbeidsprogrammer for miljøet, for NGO?er, vennskapsbyer, osv, som alle andre og langt fattigere land enn Norge deltar i. Mangel på deltakelse i disse programmene betyr ganske enkelt at vi går glipp av muligheter til å delta i politiske diskusjoner. Selvpålagt stenger vi oss ute fra diskusjoner om problemer som berører våre egne interesser. Bondevik-regjeringen uttalte at Norge kun skulle være med i programmer der vi har ?noe å hente?. At vi ikke har råd til de andre programmene ? noe samtlige regjeringer har sagt siden 1994, er ikke særlig troverdig.

v) Men til slutt: La oss inderlig håpe at den nye Stortingsmeldingen holder en nøktern linje med hensyn til hva som er realistisk å få til. Den forrige meldingen (nr 27, 2001-2002), slo fast følgende: Økt deltakelse i ekspertgruppene kan gi økt informasjon og innsikt i utredningsfasen, men kan ikke kompensere for at Norge ikke har adgang til EUs lovgivende organer. Så lenge Regjeringen ikke ønsker å gå inn for EU-medlemskap er dette fortsatt tilfelle, og denne viktige begrensningen i en aktiv norsk europapolitikk bør lesere av meldingen ikke skjermes for.

Får jeg til slutt våge meg til å komme med et råd i forbindelse med neste runde i forhandlingene om utvidelsen av EU og EØS. La den aktive Europapolitikken begynne i dag med den forestående utvidelsen av EU og det vi må forvente av krav til økning i ?kontingent? for EUs nye medlemsstater Romania og Bulgaria. Siste gang satt Regjeringen på gjerdet og ventet til medlemslandene og Kommisjonen hadde bestemt seg for hvor meget de ville kreve fra det oljerike Norge. Som en finsk diplomat sa: ?Hvorfor kan ikke Norge komme ut selv og foreslå hvor meget og hva de ønsker å betale for?? Og gjør det før tyskerne nok en gang hekter på en resolusjon om at Norges bidrag skal trekkes fra betaling fra medlemslandene. For da får vi igjen alle landene mot oss. Statsminister Stoltenberg bør snarest reise til Sofia og tilby én milliard kroner til oppbygging av barnehjem og vern av barn med hiv-smitte. Så til Bukarest for å love det samme beløpet til å rense opp Donau. UD kan gjøre et underhånden arbeid for å forsikre oss om at prosjektene er velkomne. Da vil vi få politisk aksept av de nye medlemslandene og antakelig komme rimeligere fra det enn å vente på at 25 EU land som skuler på oljerikdommen vår skal igjen bestemme på våre vegne.

Svar på oppfordring om tre eksempler på EU-påvirkning

Av Paal Frisvold
- 24.apr.2006 @ 18:51 - Kommentér

Tusen takk for de mange gode og ofte saftige kommentarene på mitt første innlegg på NA24! Jeg vil gjerne få svare på oppfordringen til DfA, NO og Gjest som ber meg komme med tre eksempler på at utfallet ville blitt et annet om Norge hadde vært medlem av EU. La meg gi følgende eksempler:

1. Avviklingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften: At Norge måtte avskaffe denne velfunksjonerende og nyttige ordningen skyldtes i stor grad at vi ikke var med på å utarbeide retningslinjene som Kommisjonen la til grunn for å avgrense ulovlig statsstøtte. Norske myndigheter hadde på den tiden faktisk ikke adgang til Kommisjonens rådgivende komité for statsstøtte. I dag har vi lov til å stille med én representant - mot at denne ikke sier noe og holder en lav profil under møtene. Det samme gjelder representanten fra ESA - som senere skal håndheve regelverket i Norge! Hadde vi vært medlem av EU hadde norske myndigheter kunnet legge frem argumentasjon for hvorfor den norske ordningen er fornuftig til de som er ansvarlige for å vedta regelverket. I tillegg hadde vi hatt en norsk kommissær som hadde hatt politisk tyngde og stemmerett i kommisjonens kollegium, hvor reglene vedtas og håndheves. I stedet kom Norske myndigheter først på banen etter at Kommisjonen hadde vedtatt reglene og forøvrig avviklet den svenske ordningen - noe som gjorde at ESA ikke hadde noe annet valg enn å innføre samme krav overfor Norge.

2. Gassmarkedsdirektivet: Dette direktivet tvang Norge til å nedlegge Gassforhandlingsutvalget (GFU) som satte rammene for salg av norsk gass til Europa. Hadde Norge vært medlem av EU er det stor sannsynlighet for at direktivet hadde fått et annet utfall, da vi ville hatt anledning til å legge frem våre argumenter og spesifikke forhold for alle EU-landenes representanter (i EUs ministerråd - der diskusjonen, forhandlingene og vedtakene finner sted). Uansett hadde vi høyst sannsynlig fått gjennomslag for den seks år lange overgangsordningen som Olje- og energidepartementet ba så sårt om - og som ville gitt oss muligheter til å ferdigforhandle flere avtaler på de vilkårene vi mente selv var best. Etter at vi hadde bedt om seks år, tre år og så ett års overgangstid (i EØS-komiteen), ble Norge regelrett tvunget til å integrere direktivet i norsk rett umiddelbart. Norske myndigheter hadde ikke en gang anledning til å legge frem saken for representantene for EUs medlemsland. Det var det Europakommisjonens representant, i dag EU-ambassadør Percy Westerlund, som gjorde på våre vegne. At vi ikke engang kan har muligheten til å snakke til EU-landenes representanter i EUs ministerråd - men må be EU-kommisjonene om å gjøre det for oss - er et stort demokratisk problem.

3. Lakseavtalen: Hadde Norge vært medlem av EU hadde Kommisjonen ikke hatt anledning til å innføre straffetoll eller minstepris på eksport av norsk laks til EU. Da hadde saken ligget hos våre egne konkurransemyndigheter. Antidumping tiltak er nemlig ikke lovlig overfor egne medlemsland.


Her har jeg nevnt tre av uendelig mange eksempler på hva som foregår i Brussel på alle europeiske lands vegne - slett ikke bare på våre. Det er jo ikke bare vi som har særinteresser - alle land i Europa har det. Vi nærmer oss hovedsaken ved EU når vi går ut over disse nevnte og temporære detaljspørsmålene som i tid og betydning neppe strekker seg stort lenger enn en ti-årsoperiode. Hovedsaken er en ganske annen: EU er en europeisk samarbeidsprosess. En prosess som er gjenstand for så vel fremgang som tilbakeslag. Men det vesentlige er at alle europeiske land tar del og får anledning til å fremme sine interesser og synspunkter i alle de saker som dukker opp etter hvert. Alle. bortsett fra vi. Både politisk og økonomisk kan vi ikke komme bort fra at vi er en del av dette Europa. At vi til enhver tid er avhengig av hva som foregår der - og at vi, som alle andre, er nødt til å forholde oss til våre nære naboer. Dette har resten av våre naboland forstått. Aldri i europeisk historie har små land hatt så stor innflytelse på den politiske og økonomiske utvikling i vår verdensdel som i dag. Noe som ene og alene skyldes de konstitusjonelle og praktiske arbeidsformer som lagt opp i EU. Og som jo også alle andre drar nytte av. Det er nesten noe tragikomisk over at vi betaler store bidrag for å få praktisk nytte av det marked og de rettsnormer som EU har opprettet - men fraskriver oss muligheten til å være med i arbeidet med beslutninger som vi i alle tilfelle er nødt til å ta inn over oss. "No taxation without representation" lært vi alle at amerikanerne sa til sine engelske koloniherrer allerede på 1700-tallet. I det 21. århundre - med langt sterkere grad av internasjonal avhengighet, gjør vi det motsatte. Vi lar oss beskatte uten at vi får være med i en stadig sterkere grad av internasjonal styring av våre egne hjemlige forhold. En form for et internasjonal - og spesielt europeisk - samspill som vokser seg stadig sterkere og mer omfattende i tiden som kommer. (Det er ikke bare i fotball at Nils Arne Eggens samhandelsfilosofi er nøkkelen til suksess.) Vårt aktuelle problem er faktisk: Hvor lenge kan vi holde oss utenfor den europeiske familie - og: hva gjør vi i mellomtiden for å forberede oss best mulig til å ta del i og hegne om egne interesser i en sameksistens som bare vokser seg større og større, politisk, kulturelt og økonomisk?


Vennlig hilsen


Paal Frisvold


EØS-tilværelsens uutholdelige letthet

Av Paal Frisvold
- 06.apr.2006 @ 10:15 - Kommentér

Under en nylig avholdt EU-konferanse holdt en av våre nåværende statssekretærer et innlegg der ordet ?Norge? ble nevnt hele 44 ganger. Den britiske kollegaen nevnte i sitt innlegg navnet på sitt eget hjemland 3 ganger. I stedet ble EU nevnt 33 ganger. Våre europeiske naboer oppfatter vår manglende interesse for fellesskapet som mangel på kunnskap om og forståelse for hvordan dagens europeiske problemstillinger debatteres og løses. Det er vesentlig forskjell på å diskutere miljøtiltak eller næringspolitikk i f.eks. Nordisk Råd, OECD eller FN ? hvor det stort sett dreier seg om uforpliktende meningsutvekslinger ? og det å diskutere lovforslag i EU-institusjonene. Der handler det om konkrete og bindende beslutninger som krever harde forhandlinger og kontinuerlig jakt på allierte eller kompromisser som alle parter kan leve med.



Arbeidsformen i EØS er i praksis at regelverket blir utviklet og vedtatt av EU-landene i Brussel, mens norske myndigheter sitter igjen hjemme og avventer resultatet. Konsekvensen er at EU-regelverkets innflytelse på og i vårt samfunn blir effektivt kamuflert. På denne måten er EU langt mer usynlig i Norge enn i andre land. (Med mulig unntak for de situasjoner der man finner det bekvemt å gi EU skylden for nye og kostbare regler på områder som mattrygghet, sikkerhet på fiskefartøyer eller EU-kontroll på biler.)



I det siste har vi registrert et velkomment unntak fra dette når det gjelder tjenstedirektivet og kjemikalie-forordningen REACH. Når norske regjeringsmedlemmer ikke har anledning til å forsvare våre nasjonale interesser i EUs ministerråd har det liten hensikt å diskutere dem hjemme. Her i Brussel er vi derfor vitne til at norske næringslivsaktører ofte faller utenfor i diskusjoner og blir lett oppgitte av EUs omfattende prosesser. De ekskluderes fra å ta del i de problemstillinger deres konkurrenter og samarbeidspartnere bryner seg på i nasjonale og europeiske arenaer.



Derfor er det positivt at Regjeringen er i ferd med å legge frem en handlingsplan for vårt samarbeide med EØS/EU. Så vidt jeg har forstått synes den i hovedsak å legge opp til en bedre utnyttelse av EØS? egne institusjoner. Tanken kan synes god i teorien, men la oss se nærmere på hvordan disse institusjonene fungerer i praksis. De finnes på tre nivåer; statsleder-, politisk- og embetsmannsnivå. Når det gjelder EØS-toppmøter for statsledere i alle EU- og EFTA-land ble denne ordningen avviklet for godt i 1999. Dernest, det politiske arbeidet i EØS-rådsmøtene var opprinnelig tenkt som forum for diskusjoner på utenriksministernivå. Under det franske formannskapet i 2000 ble disse møtene imidlertid redusert til møte med formannskapets utenriksminister, Kommissæren for utenrikssaker og Ministerrådets Generalsekretær, Javier Solana. Over de siste årene har Kommisjonen stilt med en byråsjef, mens Solana rett og slett er uteblitt. Tilslutt, når det gjelder forhandlinger på embetsnivå heter det i St. prp. 100 fra 1992 om Stortingets samtykke til EØS-avtalen, at EØS-komiteen skal sørge for en ?kontinuerlig samrådsprosess? mellom EU- og EFTA-pilarene om rettsakter som senere skal taes inn i avtalen. Som det påvises i St. Meld. 27 fra 2002 er ikke dette tilfelle. Ingen representanter fra EU-landene møter selv om hvert lands navneskilt står fremme som demonstrativt vitnesbyrd om EUs manglende interesse for å høre norske synspunkter. Derimot benytter Kommisjonen møtene flittig til å diskutere bilaterale problemstillinger som forskjellige EU-land måtte ha med Norge.



Det er likevel en meget god nyhet at norske politikere iht. handlingsplanen vil bruke mer tid i Brussel og dermed sette seg inn i og interessere seg mer for hva som foregår i Europa. Utfordringen kommer imidlertid til å ligge i å få vekket tilsvarende interesse på EU-siden. Vi vil bare ha begrenset glede av å stille mannsterke så lenge ingen er tilstede på den andre siden av bordet. Dette er hovedproblemet vårt.: Så lenge vi er utenfor, og ikke en del av EUs løpende ?gi - og - ta?-prosesser, er vi ikke særlig interessante. Særlig når EU vet at vi i alle fall kommer til å tilpasse oss de beslutningene de treffer. Det kan i og for seg være ?lett? å ha det slik. Men, i lengden kan mangelen på innflytelse bli en uutholdelige tilværelse.


Første innlegg kommer 6.april

Av Paal Frisvold
- 18.mar.2006 @ 17:50 - Kommentér
Paal Frisvolds første kommentar kommer torsdag 6. april.

Paal Frisvold

Paal Frisvold er arbeidende styreleder i Brusselkontoret AS. Han er en av Norges fremste eksperter på EU og EØS, og har mange års erfaring fra internasjonalt lobbyarbeide. Etter et kort opphold i UD har Frisvold vært innom OECD-landenes industri- og næringslivsorganisasjon, BIAC, i Paris og Norges Rederiforbund. I 1997 ble han assistent til EFTAs generalsekretær og sekretær for EØS-komitéen i Brussel hvor han fikk dyp innsikt i EU- og EØS-prosessene. I 2001startet han Brusselkontoret AS ? et norsk konsulentfirma spesialisert i kompetanseoppbygging og lobbyvirksomhet for private og offentlige norske interesser overfor EU-institusjonene. Frisvold er også Miljøstiftelsen Bellonas representant i EU-hovedstaden. Han har en mastergrad fra Johns Hopkins Universitetets «School of International Studies», SAIS. Han har deltatt i OL i Los Angels for Norge i fekting, og innehar 10 norgesmesterskap og en kongepokal.

mars 2009
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31          
hits